Jeg vil, jeg vil - men får ikke til..

Dagene går og den gode følelsen jeg hadde tidligere i høst uteblir - så også resultatene. Hva skjer? Sett utenifra så er vel det meste på stell. Jeg trener hyppigere enn de fleste og kostholdet ligger også godt over snittet. Ingen fare for at Hellstrøm kommer og rydder opp her, men .. Det er liksom ikke godt nok! For at det ytre selvbildet skal stemme overens med det jeg har inni hodet så MÅ jeg bli mindre omfangsrik. Jeg har ingen planer om å konkurrere verken med Marit Bjørgen eller min tenåringsdatter for den saks skyld - men alle disse kiloene er en hemsko for den fysiske utøvlesen jeg så gjerne vil utøve. Sukk ... har jeg ikke hørt samme plata før liksom?

Så er det alltid litt støy man kan legge skylden på for at ting ikke blir helt som en ønsker. Vinteren kom tidlig og hilste på oss denne gangen - tok en brå sving og forlot oss til fordel for høsten igjen. Men den la igjen is og ugrei framkommelighet, og dermed kom vi inn i en mellomsesong hvor det ble mindre framkommelig til fots og for lite snø for ski. Jeg kjenner at jeg savner veldig disse lange markaturene jeg har unnet meg på lørdag ettermiddag i hele sommerhalvåret - det blir ikke det samme med en treningstime innendørs. Jeg må gjøre noe der - og har bestemt meg for at iløpet av uka skal jeg ut en tur enten det ryker eller fyker, om så med hodelykt. Utendørstrening gir mer enn bare fysisk utøvelse, den friske luften er god mentalhygiene også.

Så er det grensesetting for seg selv. I det siste har det blitt vel mye bagasje av "kvinneplikter" hvor det er vanskelig å finne balansegangen i hvor mye ansvar man skal ta for at omgivelsene skal ha det bra. "Det finnes noe bak enhver blondegardin" sies det,så også hos oss. Men hvorfor er det alltid vi jenter som sliter oss ut på omsorg?