Gledelig overraskelse:-)

Foreden leste jeg i en avis om en næringslivstopp som (selvsagt) trente enormt mye og uttalte så eplekjekt følgende "Det finnes mer enn 1000 grunner til å ikke trene, jeg bruker ingen av dem!" Jeg har nå funnet den eneste ulempen med å trene mye; man blir svært rastløs og ut av lage når det av ymse grunner ikke lar seg gjøre å trene på flere dager ..  Jeg har nemlig lagt bak meg ei ei litt rufsete uke med uggent humør, litt trøblete hverdag og dårlig forhold for fysisk fostring. Fordelen når man har passert de første tenårene er at man vet godt at ugne dager er forbigående. Men i kjent stil drukner jeg mine sorger i sjokoladeskåla og det var med tungt hjerte jeg gikk på vekta i morges for å ta en lite sjekk på tallenes klare tale. Jeg straffes vanligvis hardt når jeg "sklir ut" og forventet det verste - gleden var derimot stor da resultatet var ett halvkilo ned i forhold til forrige måling. Disse marginale tallene skal jo ikke bety så mye - men to skritt fram og ett tilbake er demotiverende i lengden. Så kom jeg meg på trening i dag og spaserte hjem etterpå med god musikk på øret og mer skal det ikke til før man er back on track!

Og så blir man oppstemt av å se avtroppende SV leder på TV som med glimt i øyet hevder å gå av som godt brukt, ikke pent brukt. Uansett politisk ståsted kan man ikke mislike damen - i allefall ikke jeg. Og gode kvinnelig rollemodeller kan vi aldri få nok av!

Den standhaftige tinnsoldat

Når prosjektet går så usedvanlig tregt har jeg ikke annet valg enn å plukke fram soldaten i meg. Denne standhaftige tinnsoldaten som holder ut samme hvilke utfordringer den møter. For nå har jeg virkelig vært flink og stått på så svetten siler. Selv om jeg egentlig misliker sterkt å bruke ordet "flink" i denne sammenheng. Flink pike syndromet har vel flere ulemper enn fordeler... Treninga går usedvanlig lett og  er faktisk både lystbetont og artig - og når mannen plutselig gikk fra ukepenlder til hjemmeboende så åpnet det seg en verden av muligheter. Jeg kan faktisk trene omtrent når jeg vil! En merkelig følelse etter å ha vært styrt av unger og deres fritidstimeplan i mange år. Og når det er sagt - om vektnedgangen ikke akkurat slår ut på Richters skala så merkes det godt på kropp og klær. Styrketrening flere ganger i uka gjør underverker om ikke annet så føler jeg meg mye bedre og det er da langt bedre enn ingenting. Men det er all grunn til å reflektere litt også. Det er ikke sikkert motivajsonen holder så lenge om det fortsatt går så sakte nedover. Mitt langsiktige mål er riktignok langt der framme - kanskje neste år på denne tiden - men jeg har også kommende sommer som et viktig milepæl. Vi reiser langt og til varme strøk - og en kamuflasjesommerferie er ikke gøy - spesielt ikke når gradestokken viser over 30 varmegrader. Da er det bare umulig å kle bort bulker og valker og gjemme seg i stort og varmt tøy. Bikiniburka?

Og siden vi i dag går inn i årets første vårmåned så er ikke sommeren så uoverkommelig langt unna. Om jeg skal få en fin sommerferie bør jeg ha kvittet meg med fem kilo før avreise. Skal jeg få til det så må jeg ha fokus på helgene. Tidligere erklærte mat- og treningsmål har egentlig falt på plass av seg selv med min nyvuinnet fritid - men kosefaktoren i helgene kan bli i overkant høy. Det får bli månedens utfordring i mars. Istedet for sjokolade og rødvin får en kose seg med at snøen forsvinner, sola titter fram og vårfølesen bobler ....   

Disse følelsene

Jeg har en stund vært bare sånn passe interessert i debatt(krangle) program på TV. Prektige politikere som konkurrerer om de beste forslagene og hvem som lanserte dem FØRST blir i lengden litt slitsomt. Men i går satte jeg meg ned for å se debatten om fedme og fedmeoperasjoner på NRK. Med strikking selvsagt slik at timen ikke skulle bli helt bortkastet .. Men for den som er over middels interessert i temaet kunne jo ikke dette bli feil. I ettertid så reflekterer jeg over to ting; at det er damene som tør å utfordre mest. Kari Jaquesson var jo som alltid frisk i uttalelsene men Jorunn Sundgot stod ikke tilbake hun heller. Men mest forundret blir jeg over at Eli Rygg kommer med de klokeste og mest reflekterte uttalelsene. Med kun seg selv og menneskelig innsikt som "faglig" ryggdekning måtte vi over halvveis i programmet før hun kom til ordet og nevnte disse følelsene. Da hadde ekspertpanelet snakket seg varm i kjent "gå mer og spis mindre" retorikk.

Jeg behøver ikke gå lengre enn til meg selv. Hvordan kunne jeg bli overvektig? I hele barndommen fikk jeg servert sunt, normalt norsk kosthold i passende porsjoner og til regelmessige tider. Vi gikk på ski og på føttene til alle tider og jeg rett og slett elsket å bevege meg (det gjør jeg enda). Jeg digget ballidrett, drev med jazzballett i hele ungdommen og gikk til og fra skolen helt til voksne alder. Jeg var så ivrig til å trene at jeg til tider ble latterliggjort av klassens popprinsesse. Samme prinsesse er forøvrig aerobic instruktør der jeg trener idag. Den som ler sist ....

Men hva skjedde? For det første levde jeg gjennom hele oppveksten i den tro at jeg var tjukk. Når jeg ser tilbake på bilder kan jeg bare grine av at ingen greide å forandre det selvbildet. Jeg har ett minne helt tilbake fra seksårsalderen hvor en av min mors venninner kommenterte hvor fin figur jeg hadde (hun trodde sikkert jeg ikke hadde hører til å høre med). Jeg tenkte bare at for en dum dame .. jeg som var så feit.. Men jeg var aldri i nærheten av tjukk. Jeg var som de fleste andre akkurat passe i forhold til meg selv. Ikke mager eller eller spinkel som mange jenter kan være på den alderen. Ergo var jeg feit ...

Jeg ble ikke overvektig før graviditerer, unger, plikter og tidsklemma ramlet på. Nå - 20 år og tre unger senere ser jeg det klart hvor jeg gikk "feil". Alle følelser som tenkes kan ble regulert med mat. Var jeg stressa måtte jeg kose meg litt ekstra. Var jeg glad måtte dette feires også. Våkennetter med skrikerunger ble belønnet med en ekstra sjokolade. Og når det i tillegg ble lite med tid til mosjon og trening er ikke matematikken så veldig vanskelig.

Det har tatt meg mange år å komme til denne erkjennelsen - og jeg har funnet den alldelels alene. Og det er jo ikke så rart - når ekspertisen fremdeles har låst seg fast i "gå mer og spis mindre". Akkurat som om hodet er koblet fra resten av kroppen ...