Forventningenes egenverdi

I siste utgave av ukebladet Kamille leste jeg Henriette Steenstrups spalte om jul og forventning. Den traff meg midt i magen. For er det ikke akkurat det jula dreier seg om - nemlig forventninger, tradisjon, alt man ikke rekker og ting som ikke er akkurat som før fordi verden nettopp ikke er akkurat som før. Alt vi tenker og alt vi tror som skal skinne og bli så bra - for så å finne ut at OK er bra nok. I år også.

Selv puster jeg alltid lettet ut når julaften er over. Når gavene ligger i dunger omkring i stua og innpankningspapiert ligger mer eller mindre samlet i en svartsekk borti en krok. Det er helt umulig å innfri alles forventninger en slik dag, men jeg kjenner på presset - det er klart. I år gikk det sånn høvelig greit. Jeg stressa som en gal - men det går jo bare utover meg selv. Så rakk jeg i allefall ikke å tenke så mye på de to som skulle vært der men som har gått bort. Livets gang heter det. Slekter følger slekters gang og tider skal henruuuuullle ... En i selskapet slet med å holde seg våken (høy alder), en annen jabbet på høygir (litt utilpass), alkohol var ett ikketema siden en har problemer dertil (den utilpassede). Men vi andre var pene og rene og glitret fra topp til tå.  Konverserte hyggelig og harmoniske på alle vis.

Den siste bilen hadde ikke fått fart på tenninga engang før jeg hadde bytta ut finstasen med kosebuksa og barfotan kom på bordet. En lille en i glasset og freden senket seg. Phuuuu... NÅ kan julen komme! Så er vi kanskje ikke perfekt i all vår ufullkommenhet. Men jeg sier som Henriette; helt OK begynner å bli perfekt.  Og nå samler jeg mot til 2. juledagsmiddag. Ungene har spurt etter tur om det er BARE de som kommer .. Jeg spør om de ikke synes det å lage middag til 12 er nok? Jammen kommer ikke de og de da? Eller de?

Og det jeg vet er at neste år kommer jeg til å planlegge like mye og rekke like lite. Og glede meg over forventningene mens jeg puster lettet ut nærmere midnatt den 24. Og bra er det.