Den gode følelsen:-)

Å gå ned i vekt har mange faser og milepæler. Man skal motivere seg til å "starte", komme i gang, få prosjketet på skinner og ikke minste holde ut. Jeg har gjort dette noen ganger nå og alle stadier er velkjent. I dag tidlig nådde jeg nok en velkjent milepæl - nemlig den eksterne oppdagelsen. En kollega jeg hadde en hyggelig passiar med over morgenkaffen avrundet praten med å spørre "Si meg; har du gått ned i vekt?". " Det er hyggelig å bli sett og anerkjent. Noen ville kanskje blitt fornærmet men der er ikke jeg. Jeg smilte fra øre til øre og svarte at noen få kilo har jeg nok kvittt meg med, men så har jeg trent masse! og det er jo sant. Det går tregt på vekta dette prosjektet, men treningstimene har blitt veldig mange. Og klær som strammet både her og der sitter løsere og penere og selvfølelsen er jo omvendt proporsjonal med hvor mye buksa strammer i linningen. Det ER en veldig god følelse å kvitte seg med denne overflødige kroppsmassen. Og det fine med at det ikke går så fort er at hodet henger med hele veien. Mitt ulitmate mål er å komme dit at jeg ikke er så voldsomt opptatt av dette. Mat, vekt, kropp og kilo har hatt altfor stort fokus i livet mitt og det vil jeg bort fra. Går man fort ned i vekt blir man bare enda mer opptatt av det og gjerne litt "høy" på seg selv. Og så blir fallhøyden VELDIG stor.

Nå rusler det nedover litt etter litt og jeg har mine gode dager og små utskeielser innimellom uten å miste verken fatningen eller motet. Så får vi håpe det fortsetter slik. Vår og sommer medfører jo gjerne enda mer fysisk fostring. Jeg går gjerne på ski, men det er mer administrasjon med det enn å hive på så jeg joggeskoene for en tur i marka. Så har jeg store forventninger til at jeg (endelig) tok mot til meg og kjøpte meg timer med personlig trener. Jeg må si det var en terskel å komme over for en som synes det er litt Hollywodaktig med PT. Men etter første time tror jeg dette blir bra .. Min forventing er å lære mye nytt samtidig som jeg lærer å trene hardere og mer målbevisst.

Vi får se ..

Billøs og rådløs ..

J

Jeg ville trodd at mangel på framkostmiddel førte til at man mosjonerte MER ikke mindre, men sukk .... Jeg går jo så mye likevel, at når bilen vår insisterer på å leve ett liv demontert på verksted så blir treningsintensitetet svarteper - jeg kommer meg rett og slett ingen steder. Jeg har alltid hevdet at vi bruker omtrent ikke bil men det er altså herved trukket tilbake. Vi kjører muligens ikke så LANGT men de små hyppige ærendene har vært nokså komplisert de siste dagene. Å handel mat til en husholdning på fem for eksempel, det er ikke rarer greien man får i en ryggsekk. Og inni bilen ligger selvsagt solbrillene når jeg trenger dem, skiene til junior som skal ha skidag på skolen og ymse andre småsaker man aldri hadde trodd man ville behøve. Men hvor lang tid tar det egentlig å sende en bildel i posten? Med røyksignal liksom? Sånn går no dagan.

Og det merkes umiddelbart på apetitten at forbruket er gått ned. Av gammel vane spiser man jo gjerne det samme som før og dermed går man rundt mer eller mindre småmett hele tiden. Jeg savner å være ordentlig skrubbsulten! Det er aldri mat smaker så godt som etter ei skikkelig god og lang  treningsøkt. Men man kommer sjelden langt med sutring, og delen MÅ jo dukke opp en dag. Og ikke minst må vel dette griseværet gi seg snart slik at det blir mulig å bevege seg utendørs om ikke annet. Synes vær burde vært kvoteregulert!

Gledelig overraskelse:-)

Foreden leste jeg i en avis om en næringslivstopp som (selvsagt) trente enormt mye og uttalte så eplekjekt følgende "Det finnes mer enn 1000 grunner til å ikke trene, jeg bruker ingen av dem!" Jeg har nå funnet den eneste ulempen med å trene mye; man blir svært rastløs og ut av lage når det av ymse grunner ikke lar seg gjøre å trene på flere dager ..  Jeg har nemlig lagt bak meg ei ei litt rufsete uke med uggent humør, litt trøblete hverdag og dårlig forhold for fysisk fostring. Fordelen når man har passert de første tenårene er at man vet godt at ugne dager er forbigående. Men i kjent stil drukner jeg mine sorger i sjokoladeskåla og det var med tungt hjerte jeg gikk på vekta i morges for å ta en lite sjekk på tallenes klare tale. Jeg straffes vanligvis hardt når jeg "sklir ut" og forventet det verste - gleden var derimot stor da resultatet var ett halvkilo ned i forhold til forrige måling. Disse marginale tallene skal jo ikke bety så mye - men to skritt fram og ett tilbake er demotiverende i lengden. Så kom jeg meg på trening i dag og spaserte hjem etterpå med god musikk på øret og mer skal det ikke til før man er back on track!

Og så blir man oppstemt av å se avtroppende SV leder på TV som med glimt i øyet hevder å gå av som godt brukt, ikke pent brukt. Uansett politisk ståsted kan man ikke mislike damen - i allefall ikke jeg. Og gode kvinnelig rollemodeller kan vi aldri få nok av!

Den standhaftige tinnsoldat

Når prosjektet går så usedvanlig tregt har jeg ikke annet valg enn å plukke fram soldaten i meg. Denne standhaftige tinnsoldaten som holder ut samme hvilke utfordringer den møter. For nå har jeg virkelig vært flink og stått på så svetten siler. Selv om jeg egentlig misliker sterkt å bruke ordet "flink" i denne sammenheng. Flink pike syndromet har vel flere ulemper enn fordeler... Treninga går usedvanlig lett og  er faktisk både lystbetont og artig - og når mannen plutselig gikk fra ukepenlder til hjemmeboende så åpnet det seg en verden av muligheter. Jeg kan faktisk trene omtrent når jeg vil! En merkelig følelse etter å ha vært styrt av unger og deres fritidstimeplan i mange år. Og når det er sagt - om vektnedgangen ikke akkurat slår ut på Richters skala så merkes det godt på kropp og klær. Styrketrening flere ganger i uka gjør underverker om ikke annet så føler jeg meg mye bedre og det er da langt bedre enn ingenting. Men det er all grunn til å reflektere litt også. Det er ikke sikkert motivajsonen holder så lenge om det fortsatt går så sakte nedover. Mitt langsiktige mål er riktignok langt der framme - kanskje neste år på denne tiden - men jeg har også kommende sommer som et viktig milepæl. Vi reiser langt og til varme strøk - og en kamuflasjesommerferie er ikke gøy - spesielt ikke når gradestokken viser over 30 varmegrader. Da er det bare umulig å kle bort bulker og valker og gjemme seg i stort og varmt tøy. Bikiniburka?

Og siden vi i dag går inn i årets første vårmåned så er ikke sommeren så uoverkommelig langt unna. Om jeg skal få en fin sommerferie bør jeg ha kvittet meg med fem kilo før avreise. Skal jeg få til det så må jeg ha fokus på helgene. Tidligere erklærte mat- og treningsmål har egentlig falt på plass av seg selv med min nyvuinnet fritid - men kosefaktoren i helgene kan bli i overkant høy. Det får bli månedens utfordring i mars. Istedet for sjokolade og rødvin får en kose seg med at snøen forsvinner, sola titter fram og vårfølesen bobler ....