Det er forsåvidt mange fordeler med å være vanemenneske. Man er forutsigbar og trygg for omgivelsene og vet godt med seg selv hva dagen bringer. Men når det kommer til mat så kan det ha sine uheldige sider. I allefall når mat og vekt har blitt om ikke ett stort problem så i allefall en utfordring man bør tenke litt på. I forrige uke falt deg seg slik at jeg raste rundt i skogen som en birken lookalike og trente til den store gullmedalje. Da ble det for lite mat og jeg greide til slutt ikke å holde aktiviteten oppe før jeg forstod hva som foregikk. Så våknet plutselig verden med alle dens forpliktelser og jeg ble brått kastet ut i organisasjonslivet og skolelivet og alle andre liv som har ligget litt på vent i sommer. Men vanemennsker spiser det samme som før ..... Når helgen til overmål blir supersosial så kjennes det ikke så kjekt ut mandag morgen. Sukk .. jeg er rastløs etter å få brukt kroppen min men skal på todagers stillesittende seminar istedet.. I alle glansede ukeblader man leser står det at man må bli flinkere til å planlegge. Lage avtaler med seg selv og andre. Sette av tid. Men erfaringsmessig er det ikke enkelt å være mor, kone, datter, svigerdatter, ansatt, søster, dugnadsarbeider, klassekontakt, venninne, kollega, tante, niese... Jeg er ikke bestemor enda da. Og har heller ikke hund, skjønt det var kanskje det jeg burde hatt ..
Når er man egentlig bare seg selv? Jeg vil, jeg vil men får det ikke til. Ikke alltid i allefall.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar