Så må man innse at sommeren er på hell og unntaktstilstanden nærmer seg slutten. En lang sommerferie er over og hverdagen venter. Det fine med det er at man igjen må gjøre seg fortjent til de fine øyeblikkene og på nytt lære at de stjålne stundene er de beste. Jeg liker den litt norske tradisjonen med at man først skal ut på tur før man kan nyte sin Kvikklunsj. Målet mitt for denne siste delen med hjemmeferie var å komme i sving med fysisk aktivitet og det har jeg vel egentlig lyktes godt med. Jeg er og blir en vandrer. Ikke jogger eller løper men ekte vandrer. Armene slenger, musikken skifter og tankene flyr - da liker jeg meg godt. Så innser jeg at vi bor i en klimasone for spesielt interesserte og at aktivitetene må justeres etterhvert. Men enn så leng så nyter jeg å lange ut på skogsstier i bratt terreng. Selv om jeg skvatt i går da ei mus løp over stien noen meter forran meg. Tenk det - med mine nesten nitti kilo var jeg redd for ei lita mus ...
Alt i alt kan vel årets sommer oppsummeres med positivt fortegn. I allefall om man holder seg innenfor eget hagegjerde. Beveger man seg ut i nyhetsbildet så blir virkeligheten en helt annen og man unngår ikke å bli berørt. Med to tenåringsunger i huset må jeg innrømme at en moders sutring over skittentøy på de merkeligste steder har forstummet. Livet er skjørt og hverdagens trivialiteter blir uendelig bittesmå i lys av denne tragedien. Jeg tenker på alle ulykkelige foreldre mange ganger for dagen - hvordan kommer man videre etter noe slikt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar