Vanemenneske til besvær

Det er forsåvidt mange fordeler med å være vanemenneske. Man er forutsigbar og trygg for omgivelsene og vet godt med seg selv hva dagen bringer. Men når det kommer til mat så kan det ha sine uheldige sider. I allefall når mat og vekt har blitt om ikke ett stort problem så i allefall en utfordring man bør tenke litt på. I forrige uke falt deg seg slik at jeg raste rundt i skogen som en birken lookalike og trente til den store gullmedalje. Da ble det for lite mat og jeg greide til slutt ikke å holde aktiviteten oppe før jeg forstod hva som foregikk. Så våknet plutselig verden med alle dens forpliktelser og jeg ble brått kastet ut i organisasjonslivet og skolelivet og alle andre liv som har ligget litt på vent i sommer. Men vanemennsker spiser det samme som før ..... Når helgen til overmål blir supersosial så kjennes det ikke så kjekt ut mandag morgen. Sukk .. jeg er rastløs etter å få brukt kroppen min men skal på todagers stillesittende seminar istedet.. I alle glansede ukeblader man leser står det at man må bli flinkere til å planlegge. Lage avtaler med seg selv og andre. Sette av tid. Men erfaringsmessig er det ikke enkelt å være mor, kone, datter, svigerdatter, ansatt, søster, dugnadsarbeider, klassekontakt, venninne, kollega, tante, niese... Jeg er ikke bestemor enda da. Og har heller ikke hund, skjønt det var kanskje det jeg burde hatt ..

Når er man egentlig bare seg selv? Jeg vil, jeg vil men får det ikke til. Ikke alltid i allefall.

Tiramisu og andre gode saker

Jeg forsøker etter beste evne å hente motivasjon her nå. I noen dager har jeg tenkt og drodlet ut en meny for kveldens sosiale happening her hjemme hvor vi skal samle alle hyggelige mennesker som vi delte så fine sommerdager med i Spania. Jeg liker veldig godt å samle gode venner rundt et langt matbord og har nok egentlig aldri vært ett utemenneske - ei heller i yngre dager.  Men så har det seg sånn at sosiale happeninger har en tendens til å komme i flokk og plutselig så havnet all inspirasjon i bunnen av ett rødvinsglass iløpet av jentekvelden i går .. Litt tungt nå altså, men etter ett par kopper kaffe og sosing i ett morgenstille lørdagshus så er jeg nok på plass igjen. Klar for å vaske, fikse, dekke, pynte og ikke minst lage mat. Hovedretter er klar og velkjent men så har jeg planer om dessert som jeg verken har laget eller smakt før - nemlig Tiramisu. Jeg fant oppskrifter i alle varianter på nettet og valgte selvsagt den enkleste. Jeg er ingen stor fan av Rema sånn i utgangspunktet men slagordet deres lever jeg godt etter - det enkle er ofte det beste. I allefall når jeg fant ingrediensene på første forsøk i den butikken hvor jeg handler til daglig. Dette skulle iflg en uttalelse være desserten som var enklere å lage enn å handle inn det du behøvde. Så får vi se hvordan det går. Hyggelige mennesker er gode prøvekaniner - helt sikkert.

Som dagen går ser jeg også fram til at østkysten av USA våkner slik at jeg kan få sjekket om mine venner derover er i god behold og ved godt mot - skjønt det er vel tidlig å trekke noen konklusjon enda. Jeg synes sommerens begivenheter har inneholdt mer enn nok av både det ene og det andre - nå vil jeg bare att alle rundt meg skal ha det bra.

Morgenstund osv ......

Jeg liker morgener. Selv gjennom en lang ferie har jeg ikke greit å tøye strikken til å sitte oppe litt lengre og sove "utpå". Jeg spretter opp som en irriterende energibunt i takt med sola (nesten) og faller ned som en bjørn altfor tidlig på kvelden. Så er det vel bare sånn det er. Frimorgener smaker jo ekstra godt etter ei arbeidsuke. En kommer ikke unna at de stjålne stundene er de beste - og dagens første kaffekopp smaker definitivt best. At huset er stille og jeg har alle tankene for meg selv er en ekstra bonus jeg sjelden er forunt.

Men i går oppdaget jeg smoothies. Man kan vel kanskje si det er lovlig sent å kalle det en oppdagelse, men jeg har i grunnen kun smakt dette litt tilfeldig og ikke helt fått sansen for det. Kanskje jeg ikke har vært så heldig med de jeg smakte? Men fredag ettermiddag har altså de siste årene vært tur/mosjon/skravle dag for min beste venninne og våre to yngste, jevngamle barn. Aktiviteten skifter med årstidene og nå på sommeren blir det gåtur for voksne og sykkel for de små med innlagt stopp på en fortauskafé ca halveis i løpet. Til nå har vi kjøpt oss kaffe i alle varianter - jeg har kun presskanne hjemme og liker å prøve andre smaker når jeg er ute. Men i går kjøpte kafé gjesten før meg i køen smoothies og dermed ble det altså ingen latte eller dets like denne fredagen. Herlighet hvor godt det smakte! Og vips hadde vi en ny og sunnere fredagsvane.

Bortsett fra å komme i god hverdagsrutine igjen så var det ett avisinnlegg i Aftenposten som har gjort mest inntrykk på meg denne uka. Jeg fant ikke selve innlegget på nett men denne relaterte artikkelen om medieoppslag vedrørende politiaksjonen på Utøya. Artikkelen som beveget meg var skrevet av far til Emil Okkenhaug og han satte ord på de tanker og følelser som jeg antar mange av oss tenker på om dagen. Hvor vondt må det være å lese alle sensasjonsoppslagene som forsøker å flytte ansvaret fra en ussel gjerningsmann til hjelpere som gjorde så godt de kunne i en vanvittig situasjon? At en far som nettopp har mistet det mest dyrebare han har greier å se det slik, formulere seg så godt og publisere dette er imponerende. Jeg undrer meg på hvorfor vi ikke gjorde det vi som er langt mindre berørt .. 

God lørdag!

Rapsgubbene

Her er jeg usikker på om mine forventninger var for høye eller om dette ble for tynt. Jeg koste meg veldig med damene i Potensgiverne men her ble jeg ikke like begeistret. Jeg synes definitivt at persongalleriet er noe banalt.. To eksentriske brødre, en brumlebasse av en godseier, en eiegod godseierkone, ei gammeljomfru som sladrer ... Her oppfylles de fleste krav. Og det gjør det kanskje ikke bedre at vi har vår egen rapsgubbe i familien. Jeg grøsser litt over de hygieniske beskrivelser, det kommer liksom litt FOR nært når man har sett dem i praksis. Verst var det at personbeskrivelsene ble så flate at da jeg la fra meg boka fremdeles ikke kunne holde disse to brødrene fra hverandre - det ble Alberthenning utav det, eller Henningalbert. Ja, ja - grei underholdning tror jeg får bli kategorien. Men i bunn og grunn så synes jeg at sommeren har manglet den store litterære høidaren. Men det er da enda ikke forsent, selv om det i dag minner mer om vinter derute. Øsregn og 10 grader er ikke mye sommerlig nei.

Jeg tror lærdommen får bli at jeg må legge mer arbeid i utvelgelse av bøker som skal leses. Etter å ha suset rundt i diverse bokblogger her på nettet blir jeg helt overveldet over hva som finnes av informative lesehester. Det finnes de som planlegger i forkant hva de skal lese for ett helt år og jeg har ikke engang hørt om mange av bøkene. Phu... jeg mener selv jeg leser en god del - alt er relativt selvsagt - men mer enn de fleste i allefall. Og jeg svinger stadig innom bokhandelen for å kikke på det som finnes. Om jeg skulle skifte beite noen gang så måtte det bli innehaver av en bokandel. Jeg har alltid latt meg fasinere av nye fine bøker, penner i alle varianter, kort, post it lapper i alle regnbuensfarger - jeg kunne ramset opp i det uendelige. Men nå er ikke jobbskifte noe tema så jeg får holde meg til lesegleden. Har man ei bok har man alltid en venn.

Å gjøre seg fortjent

Så må man innse at sommeren er på hell og unntaktstilstanden nærmer seg slutten. En lang sommerferie er over og hverdagen venter. Det fine med det er at man igjen må gjøre seg fortjent til de fine øyeblikkene og på nytt lære at de stjålne stundene er de beste. Jeg liker den litt norske tradisjonen med at man først skal ut på tur før man kan nyte sin Kvikklunsj.

Målet mitt for denne siste delen med hjemmeferie var å komme i sving med fysisk aktivitet og det har jeg vel egentlig lyktes godt med. Jeg er og blir en vandrer. Ikke jogger eller løper men ekte vandrer. Armene slenger, musikken skifter og tankene flyr - da liker jeg meg godt. Så innser jeg at vi bor i en klimasone for spesielt interesserte og at aktivitetene må justeres etterhvert. Men enn så leng så nyter jeg å lange ut på skogsstier i bratt terreng. Selv om jeg skvatt i går da ei mus løp over stien noen meter forran meg. Tenk det - med mine nesten nitti kilo var jeg redd for ei lita mus ...

Alt i alt kan vel årets sommer oppsummeres med positivt fortegn. I allefall om man holder seg innenfor eget hagegjerde. Beveger man seg ut i nyhetsbildet så blir virkeligheten en helt annen og man unngår ikke å bli berørt. Med to tenåringsunger i huset må jeg innrømme at en moders sutring over skittentøy på de merkeligste steder har forstummet. Livet er skjørt og hverdagens trivialiteter blir uendelig bittesmå i lys av denne tragedien. Jeg tenker på alle ulykkelige foreldre mange ganger for dagen - hvordan kommer man videre etter noe slikt?

Ett nytt kontinent

Jeg vet ikke helt hvorfor, men de de siste bøkene jeg har lest har alle Asia som bakteppe. "Trekkoppfuglen" av japanske Haruki Murakami var et monster av en bok det var umulig å bli klok på. Hva var virkelighet? Drøm eller fiksjon? Nå skal det innrømmes at jeg ikke er spesielt glad i det siste. Det eneste overnaturlige jeg har satt pris på innen litteraturen er Clara i Åndenes hus av Isabell Allende. Men her var det altså mye å ta i som ikke var til å begripe. Men jeg er fornøyd med meg selv for å ha gjennomført intet mindre enn 636 sider med japans historie både i fortid, nåtid om enn noe surrealistisk. Jeg har en avtale med meg selv om i allefall å holde ut de første 100 sidene av ei bok. Ofte har jeg erfart at det som til å begynne med kan virke traurig tar seg opp til å bli noe virkelig stort etter hvert. Så skjedde altså ikke her.

"Maleren fra Shanghai" av Jennifer Cody Epstein ble neste prosjekt. En langt mer lettfordøyelig historie enn den foregående og jeg liker fortellingen godt. Til tider kan den bli noe enkel og overfladisk som gjør at jeg finner den ikke helt troverdig. Det settes jo i ett pussig lys når jeg kommer til slutten og finner ut i epilogen at boka er basert på en sann historie.. Ja, ja - alle tar vi feil fra tid til annen. Men nå har jeg altså lest meg litt trøtt på Asia. Dette var nemlig bare slutten på ei lang rekke, alle kan ikke nevnes her. Men bøkene er behørig pakket i eske og overlevert til min venninne som har adoptert en datter fra Kina. Og for min del vil nok interessen gjenopptas. Nå skal jeg i gang med svensk lun humor - "Rapsgubbene" av Karin Brunk Holmqvist. For oss som har lest "Potensgiverne" vet vi at det er noe å glede seg til :-)

Å lese er alltid en glede.

Jeg liker å tro

Hmmm.. Etter å ha lest Aftenpostens "innsikt" juli/august utgave så har min barnetro angående vekt og overvekt blitt satt på prøve. Stemmer det virkelig ikke at fedme skyldes for mye mat og for lite fysisk aktivitet? At min karakter ikke er spesielt svak, men at jeg vil forbli overvektig uavhengig av alle mine anstrengelser? Kan jeg like godt gi opp mine gode intensjoner først som sist, hengi meg til alle mine laster og la alt flyte ....

Jeg gråter bare ved tanken. Jeg liker å tro at dette er noe jeg kan gjøre noe med. Jeg trives jo egentlig veldig godt med fysisk aktivitet av mange slag. Og dagsformen er absolutt aller best når jeg balanserer matinntakt, trening og hvile. Faktum er at straks jeg blir FOR mett kjenner jeg den mentale energien forsvinner .. Jeg blir latere, mindre kreativ og får mindre ork og overskudd til å ta fatt på dagen dont. Om jeg derimot er passe lett og mett skjer det motsatte. Jeg får faktisk lyst til å foreta meg ett eller anne.

Artikkelen baserer seg på boka "Why we get fat" skrevet av Gary Taubes. Og om jeg forstår denne artikkelen riktig etter å ha lest den nøye to ganger (interessen er som dere kansje forstår stor) så slår forfatteren beina under teorien om at fete mennesker er tjukke fordi de spiser for mye, men på grunn av at de spiser feil ... Den har vi vel kanskje hørt før? Eller hva Fedon?

Nå må jeg innrømme at barnetroen min har slått ørlite sprekker allerede før denne artikkelen. Jeg har hatt veldig tro på kalorier inn og kalorier ut, fysisk aktivitet og ikke minst at overvekt sitter mest mellom ørene. Karbohydrater og denslags har jeg helst ikke villet forholde meg til. Men her har jeg faktisk forandet ørlite mening etter å ha gjort et forsøk på eget legeme. Jeg blir utrolig nok bedre og lengre mett av å kutte ut endel av brødmaten og erstatte den med proteiner. Det ER arbeidssomt siden brødskiva er veldig enkel både å lage og ta med seg, men med litt planlegging går det meste.

Men jeg presiserer - vi snakker kun om mindre justeringer. Selv om jeg i utgangspunktet nok er altfor lite kritisk når jeg leser slike artikler - jeg har fremdeles klokketro på at min overvekt kan overvinnes med trening og kostholdstilpasninger.

Det e ittjnå som kjæm tå sæ sjøl ....

Ting tar tid ..

Det er vel litt av en floskel egentlig. Spesielt når det kommer til slanking. Og når vi legger til sommer, sol og ferie i tillegg så er vel det meste sagt. Kremt .. det har jo ikke vært DET i mange måneder da .. Pussig hvor lett disse unnskyldningene ramler inn. De er som fløyel på tunga og trille ut av munnen som perler uten snor. For sannheten er at nok en sommer er preget og farget av en at kropp og personlighet ikke passer i hop. Innsiden av hodet stemmer ikke med utsiden på en måte og når sommeren kommer og kamuflasjenklærne MÅ av så blir man så avslørt. Også for seg selv. I år greide jeg ikke å unngå "elendigheta" heller siden vi for første gang på 10 år hadde ferie med værgaranti og det var påkrevet med bikini alle feirens dager.. Tenkt at jeg ikke greide å nyte det fullt ut! Det har jo vært bestemt siden i fjor høst - og planen var selvsagt å finne bikinifasongen innen avreise. Here we go again ... Har jeg hørt, tenkt og snakket om det før eller?

Men så skal en jo være litt positiv og blid også da, og ting bedret seg utrolig nok utover ferien. Jeg ankom bleik og sliten. Og for den som lagrer vann når kroppen er litt neåt, så kan det bare gå rett vei. Etter som brunfargen tok seg opp og legemet hadde hvilt tilstrekkelig mange dager så "smalnet" jeg litt, om ikke annet i egne øyne og hode. Og som ei venninne av meg sa da det ble hennes tur til å vende nesa sørover; "Brunt flesk er sannelig mye penere enn hvitt". Så sant så sant.

Godværet har faktisk fortsatt her hjemme også og siden jeg er på runde II med ferie så holder jeg det brune flesket ved like bokstalig talt. Selvsagt med store ambisjoner om å angripe berget, men etter års erfaring med temaet er jeg såpass realistisk at jeg innser at ferie ikke er tid og sted for nedgang. Men trening er jeg god på om enn med litt mental overtalelse enn så lenge. Målet er at innen ferien er omme så skal treningsviljen sitte som ett skudd.