Små ting og små gleder

Det sies at lykke ikke består i penger, og det kan en vel saktens være enig i. Men nå har jeg kjapt og greit svidd av noen kroner på netthandel og det er ikke fritt for at jeg blir i godt humør av det. Jeg liker netthandel. En god kopp kaffe ved sitt eget kjøkkenbord en stille morgen kontra å kave rundt på ett smekkfullt kjøpesenter en lørdag ettermiddag.. Bring it on! Så forlenges jo gleden ved at en må vente litt med leveransen, få en pakke i posten som skal hentes og pakkes opp slik at det blir litt julaften oppi det hele. Vel... små gleder.. men jeg må innrømme at jeg føler meg litt grunn når jeg gledes over materielle ting. Hvorfor er det slik? Nye "ting" forksyver jeg som regel andre "ting" ut - det er sjelden man virkelig trenger noe.. Akkurat nå henger ett utrevet reklameblad på kjøleskapet som viser bildet av ei utendørs sittegruppe. Jeg blir glad bare av å SE på den - tenk det! Forventningenes egenverdi må en vel kalle det. Tanken på å ha ei så fin sofa ute på strålende sommerdager.. Selv om sommeren i fjor var så kald at vi knapt kan huske at vi satt ute i det hele tatt. Klimaet i Norge er for spesielt interesserte, det er sikkert - men vi har mange andre goder da. Som for eksempel at vår største utfordring er å bestemme oss for OM vi skal kjøpe utendørs møbler eller ikke. Lenger sør i Europa er nok det et luksusproblem.

å være glad

Etter lang tid med uggen stemning er det godt å kjenne seg litt glad igjen. Sånn hverdagsglad, ikke hysterisk festlykkelig - men i en slags balanse og med overskudd både mentalt og fysisk til å bry seg om dagliglivets trivialiteter. Nissene på lasset er der fremdeles, men unødig støy er ryddet opp og plassert på den hylla der de hører hjemme.Å rydde er en undervurdert aktivitet - denne gangen altså mentalt ved hjelp av en proff samtalepartner. Anbefales!

Noen småting må være på plass for å være hverdagsglad. Jeg må alltid ha ei bok tilgjengelig. Jeg leser ikke så mye som jeg trodde at jeg gjorde -har ambisjoner om mer, men ett kapittel eller to hverdag i ei god bok er med på å berike dagen. Et strikketøy henger alltid på sofakanten - jeg strikker innmari mye og lurer på om jeg må gire ned litt. Det sluker mye tid - men samtidig så er det veldig avslappende, nesten litt meditativt. Trening er jeg avhengig av - og etter å ha kommet meg litt ovenpå er jeg igjen på en frekvens på fire ganger i uka. Nå kribler det i kropp og sjel i forventning til at marka skal bli fri for snø og tørke opp. Jeg burde sikkert benyttet de siste helgene til noen flotte skiturer, men greier ikke motivere meg nå når våren kommer. Herlighet som jeg gleder meg til å ta beina fatt og lange ut i marka!Teater, kino og konsert er også ett veldig flott krydder i hverdagen. Jeg får med meg så mye som tid og råd gir anledning til og koser meg like mye hver gang. Sommerhalvåret er muligens litt mindre kulturelt aktivt, men dog - ingen grunn til bare å sitte hjemme. Sosial kontakt nevnes sist - men lista er definitivt i uprioritert rekkefølge. Uten hyggelige, gode sosiale sammenkomster hadde jeg ikke fungert. Sikkert derfor jeg reagerte så sterkt når det var blant annet der det buttet i mot ....

Men litt av prisen man betaler for å bli hverdagsglad er at trivialitetsbekymringene kommer på kjøpet. Nå lurer jeg på hva det ble av dette vektprosjektet mitt? Stedet hvil og fremad mars? Kun åtte korte uker til jeg skal svinse rundt (eller ligge flatt ut) i bikini ..  Phun ...

Kurs i å leve

Mitt første møte med psykolog kan best beskrives som lærerikt, overraskende og krevende. Jeg visste ærlig talt ingenting om hva jeg gikk til da jeg trampet over dørstokken til avtalt tid, og pulsen var nok ørlite høyere enn normal hviletakt." Er jeg "syk" nok for dette?" var min mest påtrengede tanke. siden jeg betaler showet selv burde jo det vært irrelevant - men i all min dag har jeg alltid avventet å oppsøke helsevesentet før jeg er sikker på at jeg er ordentlig syk slik at jeg ikke bryr noen unødig. "Det går sikkert over" har jeg tenkt. Og siden dette ikke dreide seg om kirurgi hvor du faktisk MÅ ha eksperthjelp, så kjente jeg alle hulrom i meg fyltes av tanker om at dette måtte jeg da greie selv. Ærlig talt!

Men det gjorde godt. Det var veldig emosjonelt. Og til å begynne med var jeg helt tom - men etterhvert ble det som ei maurtue oppi hodet. Og siden har tankene svirret. Det har de jo forsåvidt gjort lenge - det er vel det som er problemet. Men jeg fikk overreaskende klare og konstruktive tilbakemeldinger. Og etter å ha tygd på disse noen dager så fikk ugreihetene et annet perspektiv. Og det ble rett og slett ett kurs i mellommenneskelige forhold. Hvordan ta vare på seg selv, hva som gir og hva som tar. Man skal være i ett forhold så lenge man kan være seg selv. Når man ikke kan være seg selv med hele seg lengre, så er det ikke mer å hente ut av relasjonen. Så kan man tillate seg å sørge over det, men ikke for alltid.

Phu ...  Det var krevende. Og tøft. Men innerst inne skjønner jeg at han snakker fornuft. Og at det er DET som er tøft - at jeg har skjønt det selv men ikke villet se det.

Når jeg slenger på en yoga posisjon som illustrasjon så får den sammenhengen være et ønske om å se fremover. Jeg får det den nemlig ikke til! Som barn sto man på hender, slo hjul og i bro dagen lang. Nå kom jeg ikke opp en millimeter engang. Instruktøren hevder det sitter i hodet. Og jeg som trodde det satt i rompa som var for tung ...