Quick fix

Dagen i dag utviklet seg til å bli en av de dårligere uten at jeg helt vet hvorfor. Riktignok har det skjedd endel mindre hyggelige ting den siste tiden men hvorfor de dårlige følelsene skulle komme som en bråttsjø akkurat i dag er ikke lett å svare på. Men om jeg ikke har svaret på hvorfor så er det vel kanskje mer viktig å spørre seg selv hvordan en løser det. Min første innskytelse var å svinge innom ett par butikker på vei hjem fra jobb for å handle meg i godt humør. Jeg har slett ikke svart belte i shopping, men har oppdaget at en ørliten nyinvestering kan kurere gruff raskere enn jeg liker å tenke på. Hvorfor er det slik? Litt overfladisk kanskje, men om det virker så ... Nå tilsa lommeboken at det var mest fornuftig å gå rett hjem, og for å være ærlig så behøver jeg ingenting og disse innkjøpene pleier sjelden å være bra i ett langsiktig perspektiv.

Min neste innskytelse var å kose meg med noe god å spise. Og den tanken tilførte igrunnen bare mer gruff. Jeg har enda ikke greit å komme helt i normal modus etter juleferien og det er tross alt en måned siden. Jeg spiser normalt, trener ofte nok men greier ikke kvitte meg med denne småspisinga - det MÅ liksom koses litt her og litt der. Nå har jeg pålagt meg selv en hestekur med null søtt i noen dager - det vet jeg hjelper. Des mer søtt man spiser, desto mer må man ha - og vise verca. Så hadde jeg en alvorsprat med meg selv da og etter en hard debattrunde konkluderte man enstemmig om at å kose seg ut av dårlig humør var en enda dårlige ide enn å kjøpe seg ut av det. En feilinvestert genser blir tross alt liggende i skapet, mens kosemåltider legger seg på hoftene.

Dermed levde jeg med de dårlige følelsene arbeidsdagen ut og satte ipoden på gla'musikk da jeg gikk hjem. Etter middag plukket jeg fram ett strikketøy jeg gjerne vil bli ferdig med. Genseren blir helt OK, men den passer ikke meg - desverre. Modellen på bildet kledde den utmerket .. Men jeg brenner etter å starte ett på ett nytt prosjekt og vil gjerne bli ferdig med det gamle slik at jeg kan starte den mye artige fasen med å finne nytt mønster, velge garn, farger etc. Jeg savner å være kreativ, skape noe med hendene og få til ting. Videre hev jeg meg på ei treningsøkt vel vitende om at jeg alltid føler meg bedre etter å ha brukt kroppen fysisk.

Og nå sitter jeg her i sofaen godt fornøyd med at jeg ikke valgte noen av quick fix'ene - de hadde antakelig ikke hjulpet så lenge. Av og til er det best å kjenne på de dårlige følelsene for at de skal forsvinne med tiden - og huske at ingenting varer evig. Ei heller gruff.

i rettferdighetens navn

I dag har jeg vært på SPA. Bursdagsgave til min datter som fyller ni år. Da happeningen ble luftet for mine barndomsvenninner ble vi lattermilde alle sammen. Kontrastene til vår blokk tilværelse på -70 tallet kunne ikke vært større. Og jeg kjenner at jeg uten å tenke over det får behov for å forsvare valget. Jul og bursdag tett - barnerommet fylles av tant og fjas, perler og fjær ... Jeg greide rett og slett ikke motivere meg til å tenke ut en ny TING. Og til jul fikk hun jo klær som hun hadde bruk for. Rettferdiggjøring. Hvorfor holder vi damer på med det der - enda?

Vi har hatt en kjempefin dag. Koste oss skikkelig i basseng og badstu og om hun kanskje ikke akkurat trengte massasje så var det umåtelig stas. At mors rygg hadde behov for kyndige hender var uomtvistelig. Jeg ble litt forbauset. All den yoga treningen har gjort meg langt mer bevegelig i nakke og skuldre så jeg ble litt paff da den ene muskelknuten etter den andre ble knadd og dradd, Jeg måtte passe meg litt for ikke å hyle høyt ett par ganger - målet var jo ikke å skremme vannet av niåringen heller. Etter tre timer i varmt velvære ramlet vi ut "på byen" - gikk på kafe og koste oss med folkelivet. I vinterkulda som har vært burde man nesten fått en slik opplevelse på blå resept. Jeg fryser og er inderlig lei av å fryse! Og jeg vil gå på ski - nå. Men hvor er snøen?

å strekke seg og å strekke til

Å fylle rollen over alt er ikke lett. Og dette er ikke nok et evindelig sukk over tidsklemma - for den er jeg pr. definisjon imot. Ingenting er mer sosialdemokratisk enn tid  - alle er vi utstyrt med 24 timer i døgnet enten vi er Kong Salomon eller Jørgen Hattemaker .. yrker på vei ut muligens, men poenget står seg. Når min elskede tenåringssønn har kommet i forsinket trassalder og nekter å dusje oftere enn det passer ham selv, og jeg kjenner på odøren at det ikke er ofte nok - BURDE jeg da som ansvarlig forelder ta den vanskelige kampen .. Eller bør han oppdage selv at folk snur seg vekk, han er jo tross alt snart myndig? Håper han blir forelsket snart, hvis ikke må jeg bare brette opp ermene. Om ikke annet for min egen del ..

Og hvor går grensen for å bidra i storfamilien? Eller i venninneflokken? Jeg undres over om jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste ved alltid (eller ofte) å være på tilbudssiden, ta i ett ekstra tak og holde hjulene igang. Vise ansvar, tenke helhetlig og inkluderende. Bry meg og engasjere meg. Men jeg undres enda mer på hvor grensen går. Er det likhetsprinsippet som gjelder montro - alle bør bidra like mye, eller kommer sosialdemokratiet inn igjen; bidra etter evne, få etter behov. Jeg er litt fan av det siste, men har en utfordring med å sette grenser. Å ville mer enn en greier og planlegge mer enn man rekker kan jo være både en bra og dårlig egenskap. Men for en selv innebærer det som regel kaos og interessekonflikt. Jeg vil, jeg vil  - men får ikke til. Skulle ønske det fantes veiledning i den slags, av og til er det for mye å finne ut alene.