å strekke seg og å strekke til

Å fylle rollen over alt er ikke lett. Og dette er ikke nok et evindelig sukk over tidsklemma - for den er jeg pr. definisjon imot. Ingenting er mer sosialdemokratisk enn tid  - alle er vi utstyrt med 24 timer i døgnet enten vi er Kong Salomon eller Jørgen Hattemaker .. yrker på vei ut muligens, men poenget står seg. Når min elskede tenåringssønn har kommet i forsinket trassalder og nekter å dusje oftere enn det passer ham selv, og jeg kjenner på odøren at det ikke er ofte nok - BURDE jeg da som ansvarlig forelder ta den vanskelige kampen .. Eller bør han oppdage selv at folk snur seg vekk, han er jo tross alt snart myndig? Håper han blir forelsket snart, hvis ikke må jeg bare brette opp ermene. Om ikke annet for min egen del ..

Og hvor går grensen for å bidra i storfamilien? Eller i venninneflokken? Jeg undres over om jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste ved alltid (eller ofte) å være på tilbudssiden, ta i ett ekstra tak og holde hjulene igang. Vise ansvar, tenke helhetlig og inkluderende. Bry meg og engasjere meg. Men jeg undres enda mer på hvor grensen går. Er det likhetsprinsippet som gjelder montro - alle bør bidra like mye, eller kommer sosialdemokratiet inn igjen; bidra etter evne, få etter behov. Jeg er litt fan av det siste, men har en utfordring med å sette grenser. Å ville mer enn en greier og planlegge mer enn man rekker kan jo være både en bra og dårlig egenskap. Men for en selv innebærer det som regel kaos og interessekonflikt. Jeg vil, jeg vil  - men får ikke til. Skulle ønske det fantes veiledning i den slags, av og til er det for mye å finne ut alene.