Sommeren uten menn

Jeg har ikke oppdatert noen av sommerens leseopplevelser, og hva passer vel bedre på en svært regntung august dag enn å mimre over boka jeg leste sittende i skyggen av ett plommetre. Det er ikke mye behov for skygge idag for å si det sånn .. Men boka passet godt til late og varme sommerdager. Man kan bli litt lurt av forfatterens norskklingende navn, men Siri Hustvedt er norskættet amerikaner og og handlingen foregår i Minnesota. Romanens hovedperson er Mia som i voksne alder opplever at mannen ønsker seg pause i ekteskapet. Pausen viser seg å være en langt yngre og attraktiv dame. Mia får først ett sammenbrudd, deretter reiser hun hjem til sim mor og tilbringer sommeren der. Tiden alene på hjemlige trakter i Minnesota bringer henne sammen med ulike kvinneskjebner, både eldre og helt unge tenåringsjenter. Historien gir ett fint og troverdig innblikk i ulike kvinneroller og -skjebner og nerven i boka ligger vel i spenningen om historien til slutt ender i gjenforening av mann og kone. Kan man tilgi utroskap? Litt forutsigbar muligens, men ikke for klissete og fungerer godt som lett sommerunderholdning for min del.

Visualisering

Jeg har engang lært at for å nå sine mål så er det en effektiv teknikk å visualisere resultatet. Man skal rett og slett kunne tenke seg slank .. For min del er det vel nærmest motsatt. Inni hodet mitt har jeg ett bilde av meg selv slik jeg ønsker å være. Verken mager eller Hollywood slank, men en akkurat passe veltrimmet dame med hofter og lår. Jeg unngår elegant helfigurspeil, fotografi av meg selv og andre håndfaste og visuelle bevis på de faktiske forhold. Men innimellom kan ikke virkeligheten unngås. I treningssalen er det umulig å være SÅ nærsynt at man ikke ser omrisset av en altfor stor kropp i speilet der framme, og speilbildet i ett utstillingsvindu har flere ganger gjort at hjertet gjør ett hopp. Er dette meg?

For det er så lett å lure seg selv. Jeg er "velsignet" med en nokså velproporsjonert kropp og er heldig stillet med ekstrakiloene på de riktige stedene. Men dermed kan man også lettere late som at de ikke er der. Det er da ikke SÅ ille liksom. Men når man svever 165 cm over bakken er det vanskelig å rettferdiggjøre at man faretruende nærmer seg 90 kilo. Jeg har over tid greid å jobbe meg ut av å være opphengt i tall - 54 kilo er liksom ikke målet lengre slik det var for mange år siden da man sammenlignet seg med venninner. Men jeg må innrømme at å nærme seg 90 gjør inntrykk. Det er så farlig med disse små kiloene som kommer smått om senn. Man venner seg til dem ett for ett og justerer forventningene til seg selv. Men det er da ikke slik jeg egentlig er? Jeg ønsker en passelig, vel fungerende og sunn kropp som duger til fysisk aktivitet, hverdagslige gjøremål og som ser OK ut med passende klær til.

På trening i går kjente jeg at terskelen virkelig var passert for disse kriteriene. Det er tungt å drasse på alle disse kiloene, både rumpe og lår er i veien for å kunne utføre øvelsene maksimalt - og som sagt - i speilet der framme ser jeg en helt annen person enn den damen jeg ser i mitt eget hodet. Forfengelig eller ikke - jeg ønsker jo egentlig bare å være en brukbar utgave av meg selv og at bilde inni og utenfor hodet skal stemme overens.

Kan det være for mye forlangt?

Ny start

Egentlig er jeg veldig lite begeistret for såkalte nye begynnelser. I bunn og grunn har jeg de siste årene jobbet temmlig hardt for nettopp å unngå alle disse stoppene og startene og på'n igjen slankekurene. Jeg er ganske sikker på at mange av mine overvektige kilo kommer av den overspisingen man foretar på søndag i påvente av hvor utrolig "flink" man skal bli på mandag ... Eller etter jul. når bare ferien er over, fødsel er tilbakelagt.. you name it. Mitt overodnede mål har vært å ha det bra på det jevne og å unngå overspising og nye starter. Og på mange måter har jeg greid det ganske bra, det er mange uvaner som er plukket vekk og feil tankegang som er feid av banen. Men ferien som jeg nå er i ferd med å avslutte er jeg i sannhetens navn ikke fornøyd med. At jeg har lagt på meg ett par kilo kan jeg sagtens leve med. Jeg har ikke veid meg men kjenner at noe har skjedd.. Men det verste er at jeg har mistet treningsgleden i all ferielatskapen! Det burde vel vært omvendt? Med sommer og sol og god tid skulle det da trenes og beveges MER? Uten sammenlignng forøvrig føler jeg meg litt som de norske håndballjentene - jeg var jo så god! Og i så utrolig fint driv!

Så derfor må jeg ty til en ny begynnelse. Ned i kjelleren og starte på ny frisk. Det er god drahjelp i å komme tilbake til hverdagsrutiner. Surfe litt rundt på nettsiden til treningsstudioet og studere høstens timeplan. Laste ned ny og treningsvennlig musikk på Ipod'en. Kjøpe litt nytt treningstøy. Blåbær til dessert istedet for sjokolade. Og ikke minst fiskekaker til middag. I tillegg er jeg på stadig jakt etter tips om proteinrik frokost. Det må da finnes annet enn cottage cheese? Eller kanskje den kan brukes på andre måter. For en som motstebende har vedgått at å kutte karbohydrater har noe for seg er det jo litt nytt og uvant dette med å kutte ut havregrøt til frokost - som jeg har spist daglig i mange år. Men jeg må faktisk innrømme at mettetsføleslen blir både bedre og varer lengre med proteiner. Man er aldri for gammel til å lære noe nytt - phu ...