Jeg - en kamel ....

Jeg burde i allefall vært en kamel. For jeg samler vann så jeg kunne overlevd i ørkenen i lange tider er jeg sikker på. Jeg blir like frustrert hver gang det skjer. I over ei uke nå har jeg følt meg som en oppblåst elefant - og selv om jeg vet så inderlig vel at fenomenet inntreffer for min del rett som det er så reagerer jeg akkurat like urasjonelt hver eneste gang. Jeg glemmer at det rent logisk er helt umulig å legge på seg mange kilo over natta og at med det kostholdet og den treningsmengden jeg har nå så kan jeg faktiskt ikke legge på meg uansett. Jeg går muligens ikke dramatisk og fryktelig fort NED men det skal mer til for å gå OPP. Logisk tenkt. Men følelser følger ikke logikk, og jeg har beint ut følt meg miserabel, feit og mislykket..

Jeg vet ingenting om hva som trigger denne vannsamlingen, men denne gangen mistenker jeg at det henger sammen med to ting. Stress for det første - det har vel aldri vært sunt. For det andre tok jeg meg på tak i forrige uke og bestilte time til fysio/manuellterapeut. Jeg har i årevis hatt stive og vonde skuldre som jeg over tid har vent meg til og etterhvert nesten oppfatter som en normalsituasjon. Etter en lang prat og påfølgende behandling sitter jeg igjen og lurer veldig på hvorfor jeg ikke har tatt dette initiativet før??? Det var så effektivt at jeg har vært helt utslått etterpå .. Det kjennes ut som jeg har blitt overkjørt av en damveivals og jeg har duppet og sovet både seint og tidlig. Om dette også har sammenheng med at kroppen tviholder på væske vet jeg ikke, men i morges våknet jeg med nakke, skuldre og hode i en forfatnibg som jeg ikke har kjent på mange år - og gledelig nok har kroppen i løpet av natta kvittet seg meg overfloden.

Så i dag er mot og motivasjon tilbake. Det skal ikke mer til. Selv om jeg fremdeles er sikker på at man ikke kan legge på seg fem kilo over natta .... Sukk ...Ei heller ned ...

Brente skygger

Tja .. hva mener jeg her? Boka omhandler skjebnen til en håndfull mennesker og starter med atombomben i Hiroshima i -45 og rundes av med fallet av tvillingtårnene i New York i 2001. I mellom dette er det India, Pakistan, Afganistan og krig i all sin elendighet på alle måter. Jeg liker begynnelsen veldig godt og henger godt med ett langt stykke. Men etterhvert så ruller det på litt for mange tilfeldige koblinger etter min smak. Jeg tror liksom ikke helt på det.. Og romanen spenner så vidt i tidsrom og personfigurer at jeg faller litt av lasset. Kanskje er jeg ikke intellektuell nok for en kritiker i en avis hevdet at dette var "en altoppslukende roman som krevde en kraftig emosjonell og intellektuell respons fra leserne". Så det så.

For min del ble det muligens litt motsatt. Boka "tok" meg ikke og jeg lese pliktskyldigst videre uten å føle at dette ble menneskeskjebner jeg etterhvert kjente eller kom under huden på. Så tok det litt tid å lese da. Og det ble en større overraskelse egentlig. Jeg liker å tro at jeg leser mye, men det gjør jeg jo ikke. Jeg leser hele tiden, men det går sannelig ikke fort. Noen sider på senga hver kveld er sannheten ... Så målet for 2012 er å endre på dette. Gleder meg!

Lettere dager ..

Det er ikke alltid lett å vite hva som kommer først og sist. Går man ned en kilo fordi ting går lettere, eller føles alt lettere fordi en kilo er vekk? Balansegangen er i allefall hårfin og jeg velger å ikke spekulere så mye men heller nyte å være i flyt. Det kjennes godt å spise sunt og usunt i passende mengder og trening er lystbetont med utrolig lav dørstokkmil. Januar er unnagjort og det kan jo tillegges lettere dager. Jeg liker ikke årets første måned. Den kommer som ett kraftig magaplask etter julefeiringa og er ett ubønnhørlig brak tilbake til en mørk og kald hverdag. Godt ut i februar er magaplasket glemt og hverdagstralten godt i gjenge. Dagslyset er på vei tilbake og en kan endog se sola når skydekket tillater det. Det er håp!