Nytt prosjekt eller avslutte gamle?

Jeg er en lidenskapelig strikker. Mer flittig og arbeidsom enn detaljert og avansert riktignok, men det går unna i allefall. Men nå har jeg en utfordring; jeg strikket nettopp siste maske i ett sjal som jeg skal bruke på min nylig investerte festdrakt. 17. mai er ikke alltid varm nok for linskjortearmer her hvor jeg bor. Så langt så bra - men nå har jeg ett sedvanlig dilemma. Skal jeg feste tråder, sy sammen og montere ferdig dette plagget? Eller skal jeg spasere inn til byen på en fin lørdag formiddag, boltre meg en times tid blant farger og mønstre for til slutt å kjøpe meg ett nytt prosjekt..  Det siste er så mye mer fristende. Men i strikkekurva ved siden av sofaen så har jeg liggende to gensre og en tunika til minstejenta som behøver montering. Ved siden av ligger minst fire par votter som mangler tommeltotter. Jeg synes det er kjedelig å strikke tommeltotter nemlig .. Inni hodet mitt så virrer unnskyldningene; det er for varmt for strikke gensre i september og vottene skal jeg ikke gi bort før til jul. Poenget er bare at jula kommer før vi rekker å snu oss og gensrene var ferdig strikket på denne tia i fjor også. Og minstejenta vokser faktisk. Sukk ...

Så jeg har bestemt meg; jeg skal være flink. Feste tråder, ta fram symaskina og sy i ermer, strikke på kanter og dampe ned bretter. I mellomtiden kan jeg vel tillate meg å smugtitte litt på nettet etter nye prosjekter .. Eller?

Sola som snur..

Jeg liker ikke lyse sommer netter. Jeg er antakelig den eneste nordmannen som ikke hyller sommerens endeløse dagslys. I allefall er det som å banne i kjerka å si noe så uhørt ... Jeg synes det er veldig OK at det er mørkt når jeg skal sove. Enda bedre er det at det er mørkt i kveldinga slik at jeg med verdens beste samvittighet kan sette meg i sofaen, tenne ett stearinlys, slå på TV'n og runde av dagen med verdens beste samvittighet. Når dagslyset durer og går døgnet rundt så er det jo ikke mulig for en stakkar å slappe av ett sekund - det må jo nytes til fulle og man får verken rist eller ro før man har luket i bedd, gått tur i skogen, båret ut søpla, klippet gresset, vasket bilen .. ja hva som helst. Men i sofaen kan man ikke sette seg - definitivt. Jeg skjønner at disse begrensningene finnes for det meste i mitt eget hode - og å jogge i skogen klokka elleve om kvelden kommer jeg definitivt ikke til å gjøre uansett.

Men NÅ er det perfekt. Dagen overgir seg til kveldsmørket akkurat når jeg føler for å innta sofaen, jeg slipper å bruke mine lystette rullegardiner for å få sove om natta - og når det nærmer seg tiden for vekkeklokka sin misjon så tar sola over for nattemørket og bringer oss gradvis og skånsomt inn i dagen. Kunne det bare stanse her.. Men neida. Nå skal den liksom forsvinne mer og mer og overlate oss til stearinlys døgnet rund etterhvert. Det er ikke helt bra det heller. Men faktisk er jeg så rar at jeg liker det bedre enn lyse sommernetter. Jeg VET jeg banner i kjerka. Men faktisk har jeg opplevd å møte mennesker som føler som meg. Vi tør bare ikke si det høyt - for lyse sommernetter SKAL man elske!

"Du kan bestemme deg for å få det til, eller bestemme deg for ikke å få det til. I begge tilfeller vil du få rett."

Jeg har vært på todagers seminar. Akkurat så stillesittende som jeg fryktet og med overflod av mat i kjent stil. Man bruker opp alt mingle overskuddet man har samlet opp siden sist man var i samme situasjon og kjenner at tørrprat i grunnen er en kjedelig affære. Men så er det jo en grunn til at man likevel reiser. I tillegg til faglig påfyll får man sett andre steder, utvekslet erfaring med fagfolk i ulike posisjoner og gjort oppdagelser  man ikke ville gjort i sin egen lille komfortsone på hjemmebane. Men denne gangen var det faktisk "krydder" innslagene som gjorde størst inntrykk. Muligens er jeg lettpåvirkelig for den slags siden mitt eget fag utvilsomt er kjent som tørt og kjedelig for folk flest. Men samma det - det er like inspirerende hver gang å høre på ildsjeler med god formidlingsevne som doserer om hårete mål, vilje og evne til å tenke nytt og hvordan vi ofte forbigår det opplagte. Ikke visste jeg at det tastaturet jeg akkurat nå skriver på (veldig fort også synes jeg selv) ble utviklet med hensyn til bokstavenes plassering for å unngå at metallarmene kolliderte om du skrev for fort på de hyppigst brukte bokstavene... Rart Apple ikke har tenkt på akkurat dét? 

Så jeg sitter altså igjen med mange gode tanker om at bare jeg setter viljen til og bestemmer meg ordentlig - så kan tro flytte fjell. Tildels har man vel hørt det før om enn ikke så ildfult beskrevet. Tildels ved man at det ikke alltid stemmer med virkeligheten. Men det som stemmer aller best er at borte bra men hjemme best. Du verden hvor godt det er å være hjemme igjen:-)