Quick fix

Dagen i dag utviklet seg til å bli en av de dårligere uten at jeg helt vet hvorfor. Riktignok har det skjedd endel mindre hyggelige ting den siste tiden men hvorfor de dårlige følelsene skulle komme som en bråttsjø akkurat i dag er ikke lett å svare på. Men om jeg ikke har svaret på hvorfor så er det vel kanskje mer viktig å spørre seg selv hvordan en løser det. Min første innskytelse var å svinge innom ett par butikker på vei hjem fra jobb for å handle meg i godt humør. Jeg har slett ikke svart belte i shopping, men har oppdaget at en ørliten nyinvestering kan kurere gruff raskere enn jeg liker å tenke på. Hvorfor er det slik? Litt overfladisk kanskje, men om det virker så ... Nå tilsa lommeboken at det var mest fornuftig å gå rett hjem, og for å være ærlig så behøver jeg ingenting og disse innkjøpene pleier sjelden å være bra i ett langsiktig perspektiv.

Min neste innskytelse var å kose meg med noe god å spise. Og den tanken tilførte igrunnen bare mer gruff. Jeg har enda ikke greit å komme helt i normal modus etter juleferien og det er tross alt en måned siden. Jeg spiser normalt, trener ofte nok men greier ikke kvitte meg med denne småspisinga - det MÅ liksom koses litt her og litt der. Nå har jeg pålagt meg selv en hestekur med null søtt i noen dager - det vet jeg hjelper. Des mer søtt man spiser, desto mer må man ha - og vise verca. Så hadde jeg en alvorsprat med meg selv da og etter en hard debattrunde konkluderte man enstemmig om at å kose seg ut av dårlig humør var en enda dårlige ide enn å kjøpe seg ut av det. En feilinvestert genser blir tross alt liggende i skapet, mens kosemåltider legger seg på hoftene.

Dermed levde jeg med de dårlige følelsene arbeidsdagen ut og satte ipoden på gla'musikk da jeg gikk hjem. Etter middag plukket jeg fram ett strikketøy jeg gjerne vil bli ferdig med. Genseren blir helt OK, men den passer ikke meg - desverre. Modellen på bildet kledde den utmerket .. Men jeg brenner etter å starte ett på ett nytt prosjekt og vil gjerne bli ferdig med det gamle slik at jeg kan starte den mye artige fasen med å finne nytt mønster, velge garn, farger etc. Jeg savner å være kreativ, skape noe med hendene og få til ting. Videre hev jeg meg på ei treningsøkt vel vitende om at jeg alltid føler meg bedre etter å ha brukt kroppen fysisk.

Og nå sitter jeg her i sofaen godt fornøyd med at jeg ikke valgte noen av quick fix'ene - de hadde antakelig ikke hjulpet så lenge. Av og til er det best å kjenne på de dårlige følelsene for at de skal forsvinne med tiden - og huske at ingenting varer evig. Ei heller gruff.

i rettferdighetens navn

I dag har jeg vært på SPA. Bursdagsgave til min datter som fyller ni år. Da happeningen ble luftet for mine barndomsvenninner ble vi lattermilde alle sammen. Kontrastene til vår blokk tilværelse på -70 tallet kunne ikke vært større. Og jeg kjenner at jeg uten å tenke over det får behov for å forsvare valget. Jul og bursdag tett - barnerommet fylles av tant og fjas, perler og fjær ... Jeg greide rett og slett ikke motivere meg til å tenke ut en ny TING. Og til jul fikk hun jo klær som hun hadde bruk for. Rettferdiggjøring. Hvorfor holder vi damer på med det der - enda?

Vi har hatt en kjempefin dag. Koste oss skikkelig i basseng og badstu og om hun kanskje ikke akkurat trengte massasje så var det umåtelig stas. At mors rygg hadde behov for kyndige hender var uomtvistelig. Jeg ble litt forbauset. All den yoga treningen har gjort meg langt mer bevegelig i nakke og skuldre så jeg ble litt paff da den ene muskelknuten etter den andre ble knadd og dradd, Jeg måtte passe meg litt for ikke å hyle høyt ett par ganger - målet var jo ikke å skremme vannet av niåringen heller. Etter tre timer i varmt velvære ramlet vi ut "på byen" - gikk på kafe og koste oss med folkelivet. I vinterkulda som har vært burde man nesten fått en slik opplevelse på blå resept. Jeg fryser og er inderlig lei av å fryse! Og jeg vil gå på ski - nå. Men hvor er snøen?

å strekke seg og å strekke til

Å fylle rollen over alt er ikke lett. Og dette er ikke nok et evindelig sukk over tidsklemma - for den er jeg pr. definisjon imot. Ingenting er mer sosialdemokratisk enn tid  - alle er vi utstyrt med 24 timer i døgnet enten vi er Kong Salomon eller Jørgen Hattemaker .. yrker på vei ut muligens, men poenget står seg. Når min elskede tenåringssønn har kommet i forsinket trassalder og nekter å dusje oftere enn det passer ham selv, og jeg kjenner på odøren at det ikke er ofte nok - BURDE jeg da som ansvarlig forelder ta den vanskelige kampen .. Eller bør han oppdage selv at folk snur seg vekk, han er jo tross alt snart myndig? Håper han blir forelsket snart, hvis ikke må jeg bare brette opp ermene. Om ikke annet for min egen del ..

Og hvor går grensen for å bidra i storfamilien? Eller i venninneflokken? Jeg undres over om jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste ved alltid (eller ofte) å være på tilbudssiden, ta i ett ekstra tak og holde hjulene igang. Vise ansvar, tenke helhetlig og inkluderende. Bry meg og engasjere meg. Men jeg undres enda mer på hvor grensen går. Er det likhetsprinsippet som gjelder montro - alle bør bidra like mye, eller kommer sosialdemokratiet inn igjen; bidra etter evne, få etter behov. Jeg er litt fan av det siste, men har en utfordring med å sette grenser. Å ville mer enn en greier og planlegge mer enn man rekker kan jo være både en bra og dårlig egenskap. Men for en selv innebærer det som regel kaos og interessekonflikt. Jeg vil, jeg vil  - men får ikke til. Skulle ønske det fantes veiledning i den slags, av og til er det for mye å finne ut alene.

Flink pike

Nå sitter jeg her litt på trass. Surfer litt rundt og leser noen blogginnlegg i håp om at klokka tikker mot ... hva da? Med avtalefestet fleksibel arbeidstid burde jeg da gått for lengst .. Men flinke piker holder da dagen ut?  Bittelitt til nå .. så skal jeg fyke ut døra, svinge innom polet for ei flaske fredagsrødvin, dernest innom treningssenteret for ei fysisk arbeidsøkt. Praktisk nok befinner det seg en matvarebutikk i etasjen under slik at fredagshandelen kan gjøres unna i en fei iført svett tights og joggesko samt knallrødt usminket ansikt. Vel hjemme skal jeg prøve ut min nye Kenwood ved å lage hamburgerbrød, potetbåter i ovnen hjemmelaget aioli om ingen har funnet det for godt å putte eggene jeg har lagt på benken til romtemperering tilbake i kjøleskapet. Det har skjedd før nemlig. Pussig egentlig - det er jo ingen som rydder ellers?

Og resten av kvelden? Sofa. Say no more Freeeeeedag!

Alene sammen

"En stor, episk roman om tvillingbrødrene Marion og Shiva Stone, som vokser opp blant legene på et misjonssykehus i Etiopia. Alene sammen er den medrivende historien om tvillingbrødrene Marion og Shiva Stone, som på dramatisk vis blir født på et misjonssykehus i Etiopia. Moren - en ung nonne - dør under fødselen, mens faren - en folkesky britisk lege - forsvinner med det samme. Mens Etiopia står på randen av revolusjon, vokser tvillingene opp blant legene på misjonssykehuset i Addis Abeba. Sammen deler de både fascinasjonen for medisin, for politikk ... og etter hvert for den samme kvinnen. Det er kjærligheten som skal splitte de to brødrene, og tvinge Marion til å flykte fra hjemlandet sitt og til New York. Men da fortiden innhenter ham, må Marion legge skjebnen sin i hendene på de to han har minst tillit til i denne verden: sin britiske far, som forlot ham, og sin bror, som sviktet ham."  Tekst kopiert fra www.bokkilden.no

Phu... dette var en lesefest fra ende til annen - og 777 sider er jo en bit å lese. Jeg plasserer boka i samme kategori som "Balansekunst" av Rohinton Minstrey - en av mine foreløpige all time high. Og nok en gang er det spennende å utvide horisonten med ett annet kontinent, land og tidsepoke. Slutten på boka ble så intens at jeg måtte ta noen dager lesefri i etterkant. Det ble liksom litt vanskelig å toppe denne storslåtte, detaljrike historien. Men i dag tilbragte jeg en times tid på biblioteket igjen i mens jeg ventet på datteren. Å vandre blant bøker gir meg alltid en go'følelse i magen - enten det er bokhandel eller bibliotek. At det er ti bitende minusgrader ute gjør jo ikke den varme følelsen mindre. Brrrr.. det må da gi seg engang?

Dire straits

Mennesket er skrudd sammen til hele tiden å ville videre og lære noe nytt. Selv er jeg ferdig med utdannelsen forlengst og har vel kommet godt inn i den alderen hvor mange etter- og videreutdanner seg, flytter oppover på karrierestigen eller gjør en helomvending fra sitt faste yrke og lever ut drømmen som noe helt annet.

Jeg har ikke gjort noe av dette. Men jeg forsøker å lære noe nytt jevnt og trutt likevel. En av mine "greier" er å overse teksting på engelsktalende film eller TV program i ett forsøk på å utvide vokabularet. Og det dukker stadig opp nyord gitt. Som i går for ekspempel, så oppdaget jeg at Dire Straits slett ikke (bare) er en rocke gruppe, men betyr "ytterste nød". Helt nytt for meg faktisk. I likhet med at wisteria som i Wisteria Lane fra Frustrerte Fruer er en viltvoksende (ugress)plante og at Grey's Anatomy egentlig er et medisinsk oppslags/læreverk og ikke først og fremst en TV serie.

En annen artig ting er å lære seg dobbeltbetydningen av ord. Som utvekslingsstudent engang i forrige årtusen erfarte jeg raskt hvor fattig man var når sosiale koder og språklig kompetanse kun var eksakt og bokstavlig. Man kunne fort komme i skade for å svare "the chicken" når noen spurte "what's cooking?". Og på norsk ville det vært meg helt fremmed og sagt "det er så servelat" om noe som er litt sånn elendig. Men etter å ha hatt sommerjobb på en pølsefabrikk så har jeg ingen problemer med å forstå den innholdsmessige sammenligningen av "baloney" - det var et underlig sammensurium i det pålegget gitt ..

Hva jeg skal bruke denne kunnskapen til er heller uviss. Den er vel mest til hygge og underholdning for meg selv.Men på julaften briljerte jeg med å kunne svare på hvorfor 2. juledag går under benevnelsen Boxing Day i England. Tjenerskapet måtte selvsagt jobbe på juledagen slik at herskapet kunne feire anstendig. Så fikk de fri 2. juledag og fikk med seg en boks med matrester hjem til sin familie ...

Se det:-)

Tja, si det ...

Jeg er sannelig ikke sikker. I går hadde jeg en heller grusom treningsopplevelse. Ei sånn økt hvor du formerlig kjenner rødvinen skvulpe og Freias mørke Mousse sjokolade tyter ut over alt. Magen disser og rumpa rister .. De gjorde ikke det for ei og ei halv uke siden?

Psykisk vekt er fæle greier .. Mitt kloke hode skjønner at jeg ikke har lagt på meg 100 kilo på 10 dager, det er matematisk og vitenskapelig umulig. Men herlighet ...

Men jeg gjorde det. Og kom meg levende gjennom det. Og i morgen er det atter en dag.

Det går likar' no - trur eg...

Varetelling

Året har skiftet og det er tid for å summere opp. For oss som er glad i tall, lister, ordning og reda så er det en viss sjelefred i denslags.

Det er to år siden mamma gikk bort. Og jeg har lært at sorg tar faktisk ikke ett år. Den går aldri bort men forandrer form og blir etterhvert til å leve med. Mamma står for meg akkurat like levende, varm og sprudlende som før og jeg tenker på henne hver dag. Men tårene triller ikke hver dag lengre, bare innimellom.

Jeg tikket inn 126 besøk på treningsstudio. Tallet i seg selv er jo fullstendig uvesentlig. Men i året som har gått har jeg hatt veldig stor glede av økt fysisk aktivitet. Det har jeg savnet i flere år, og nå ser det ut til å være på plass som en naturlig del av hverdagen uten at dørstokkmila vokser til himmels mellom hvert besøk. Det som lar seg telle er alle turene i marka både på ski og til fots som kommer i tillegg til dette. Godt fornøyd:-)

Det mest forundelige var at jeg har lest 13 bøker i 2012. Ikke flere? Siden jeg knakk lesekoden i femårs alderen har jeg vært en notorisk lesehest - trodde jeg. Men tretten bøker er da ikke mange? Nå hører det med til historien at jeg har en tendens til å velge mursteiner som ikke akkurat lar seg lese på ei kveldsstund. Men i året som kommer må jeg nok bli flinkere til å lese i oppreist stilling som jeg kaller det. Å kun lese på senga om kvelden blir det ikke akkurat smell i for oss som er A mennesker og sovner etter to sider..

Tall på vekta tror jeg at jeg hopper over. Jeg har faktisk ikke helt styr på hvor mye det var ved forrige kalenderskifte, men så lenge det rusler nedover er jeg fornøyd.

Alderen har steget med ett år - pussig nok. Det lever jeg godt med - og alternativet hadde jo vært direkte utrivelig. Men på kjøleskapet henger intet mindre enn fire invitasjoner til femtiårsfester - ett statement sier nå jeg. Nå er vi DER liksom.

Men i dag har vi stille sofa dag og ser fram til herlige hverdager. Takk og lov!

Godt nytt år!