.. og uka som gikk ble slapp på alle mulige måter. Gode forklaringer og kvalifiserte unnskyldninger finnes det nok av - jeg gidder ikke engang nevne dem. Men mer ugreit er det å kjenne på følelsen av hvor fristende det blir å bare gi slipp når man allerde har sklidd ut litt. Det er nå det gjelder å hente fram den standhaftige tinnsoldaten! Og EGENTLIG innerst inne så savner jeg veldig den gode følelsen av å være passe lett og mett. Og kommende uke er en milepæl på flere måter. Min eldste arving pakker sekken og begir seg ut i voksenverden helt alene. Jeg er verken sentimental eller deprimert i sakens anlendning, jeg har ett helt praktisk forhold til at barna vokser opp, og huset er fremdeles barnerikt - men hvor ble de nitten årene av? I hodet har man krystallklare bilder av enkeltepisoder som man husker godt, men hva med alle de andre dagene .. Det hadde kanskje blitt fullt oppi hodet om vi gikk rundt og husket dem alle ..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar