Russisk vinter

Ahhhh ... En sann lettelse å komme over en leseopplevelse som Russisk Vinter. Ei bok jeg snublet over ved en tilfeldighet på biblioteket. Takk for det:-)  Nina Revskaya, en gang berømt ballerina i Sovjet, skal auksjonere bort alle sine juveler til støtte for Boston-balletten. Blant smykkene hun hadde med seg da hun hoppet av, er et par øredobber og et armbånd i rav. Disse gir hun nå til veldedighet i et forsøk på å legge en vond og hemmelighetsfull fortid bak seg. Grigori Solodin, professor i russisk, har forsøkt å komme i kontakt med Nina angående noen gamle brev og bilder, men hun nekter å snakke med ham. Når han får vite om auksjonen og ser et bilde av rav-smykkene, tar han straks kontakt med auksjonsfirmaet som er ansvarlig for salget. Han eier nemlig halsbåndet som hører til settet. Historien som utfolder seg er fylt av ballett, juveler, kjærlighet og svik, og gir et sterkt og stemningsfullt innblikk i hvordan det kunne være å leve i det stalinistiske Sovjet.

Dette er leseopplevelse akkurat som jeg liker det. En langsom, realtistisk og troverdig historiefortelling og et persongalleri som du faktisk tror på. Ingen svart/hvitt hjerte/smerte kliss klass som jeg ikke kan fordra. At boken var på over 600 sider er jo bare en bonus. Og at jeg i går fikk lest siste del i godstolen ute med sola som varmet var i allefall en bonus. Etter en heller begredelig 17. mai trodde jeg vi kom til å gå rett på neste vinter dette året. Huttetu ....

Friskmeldt:-)

.. og herlighet for en god følelse det er! Skulle tro jeg har hatt 14 alvorlige og ukjente diagnoser, men jeg har vært noe så udelikat som sørpe forkjøla med ett helt ekstremt fobruk av Kleenex. I morges var jeg på trening for første gang på 18 dager og jeg startet å grue meg allerede i går kveld. En PT time er ingen dans på roser har jeg erfart og ei heller denne gangen. Det var vondt og og tungt så det holdt - men kroppen fungerte. Takk og lov. Nå er jeg mitt gamle jeg igjen. Jeg er elendig på ikke å være i form og trives aller best når jeg er i fart og helst litt stor fart. Ofte for stor fart. Men det er ett privilegium å bruke seg selv og kjenne at man er sliten på fredagskvelden. Hva er det å spare på - eller spare til?  
Livet har mange faser og for meg å mine omgivelser er vi nå inne i tiden da ungene vokser til og brått er det ikke så mange treninger å kjøre til eller foreldremøter å springe på. For min del har kurven sunket bratt fra minst to "oppdrag" per kveld til ett i uka .. Det blir fritid av sånt. Og det kan man jo se på to måter. Litt deilig er det - det må innrømmes. Å løpe ut døra med poteten øverst i halsen og middagsoppvask som flyter utover kjøkkenbenken er ikke alltid like sjarmerende. Men mest er det vemodig .. for hvor ble tiden av? Og når man står midt oppi det så virker det uendelig. Selv er jeg så heldig at jeg har ei lita prinsesse på full fart inn i fritidsaktiviteter så jeg nyter kun ett lite hvileskjær før jeg igjen skal ta fatt på dugnader, styreverv, foreldremøter, konserter og oppvisninger. Priviligert!

Hvite uker

Jeg har sammen med noen kolleger hevet meg på utfordringen fra Helsedirektoratet og lastet ned app'en som registrerer alkoholenheter pr. uke. Det er ingenting i veien for å ta en revisjon på rødvinsforbruket - men kan ingen lage en tilsvarende app for sjokolade? Jeg har ett lite oppgjør med meg selv her på fredags morgen og må innse at prosjektet mitt skrider dårlig framover på enkelte punkter. Jeg trener masse, spiser sunt og regelmessig, sover nok og lever bra på alle måter. Men jeg går ikke ned i vekt! Verken sakte eller sikkert ... ikke noe i det hele tatt - og ukene går.. Når jeg kikker i kalenderen er det sju uker til jeg reiser til det store utland, tilfeldigvis har jeg også sju uker igjen av mine avtaler med PT. Og det demrer for meg at skal dette lykkes må jeg ha sju hvite uker fra sjokolade .. Skrekk og gru.. Men alt handler jo om valg og hva jeg vil mest? Mine små øyeblikk av kos og hygge med sjokoladebiter? Eller å gå sommeren i møte med litt mindre å bære på.

All verden kan ikke utrettes på sju uker. Men jeg vet at bare en nedgang på 3-4 kilo vil gjøre at jeg føler meg langt bedre, sommergarderoben vil sitte penere og behovet for kamuflasjeklær reduseres. Er sjokoladelykken bedre enn det? Å spise bittelitt hjelper faktisk ikke når det gjøres ofte nok, derfor prøver jeg nå noen hvite uker. Så kan man alltids si at hva nytter det å kutte ut sjokolade om man hiver i seg Oreokake istedet? Vel, det gjør det jo ikke. Men man har ikke denslags i skapet, klar til å bryte av bare en bitteliten bit nå og da. Den og mange andre typer fristelser  kommer rett og slett ikke så ofte - for meg i allefall.

På den positive siden så er forkjølelsen iferd med å slippe taket. Phu ... ei hel uke uten trening! For bare noen måneder siden var det ingenting merkverdighet, det skjedde rett som det var når agenden ble for full av øvrige forliktelser. Nå føles det nesten kritisk. Starter rolig med ei lita svømmeøkt med påfølgende badstu i ettermiddag. Så har jeg planlagt en runde med styrketrening i morgen. Da for vi tro at jeg er back on track.

Englefall

Å bli syk kommer alltid når en minst venter det, når det passer minst og ikke minst som en stor overraskelse. Syk, jeg??  Når man er uvant med å gå ned for telling må man liksom kjenne litt på symptomene før en tror det.. Å slumre på sofaen under ett ullteppe mens vårsola skinner utendørs har ikke mange fordeler, men man får i allefall lest endel. Jeg brukte kun to dager på "Englefall" av Tracy Chevalier, en forfatter som muligens er bedre kjent for boka "Perleøredobb" som også er filmatisert. Englefall omhandler to jenter og deres familier som får mye med hverandre å gjøre på grunn av jentenes vennskap. Bakteppet er England rundt forrige århundreskifte og alle klisjeer er på plass med herskap og tjenere, konvensjoner, definerte kvinneroller og hva som hender når man bryter uskrevne regler. Det blir litt for enkelt i mine øyne og her er ingenting jeg ikke har lest før. Personene blir litt endimensjonale og lite troverdige desverre .. altså ingen stor bok og jeg ble rett og slett litt skufftet siden jeg likte Perleøredobb så godt.Men alt kan vel ikke være prisvinnere heller.

Bortsett fra litteratur, tid til å strikke og formiddagsTV så er det ingen flere fordeler med å ha dalende formkurve. Jeg har ikke fått trent på ei uke og det føles helt underlig tatt i betraktning den høye treningsfrekvensen jeg har hatt de siste månedene. Jeg har bevisst måttet justere måltidene i tråd i takt med sofalivet. En solid og proteinrik lunsj blir plutselig helt feil når aktivitetsnivået er lik null.

Det må da bli likar i mårra?