Solkongen.. og litt til

Nok en lesefest:-) For den som gikk handelskolen engang på åttitallet så er historiekunnskaper som et stort åpent hull. Da blir det ekstra kjærkomment å fylle disse kunnskaphullene med så leseverdig allmenkunnskap. Jeg ble så revet med av Versailles, pomp og prakt, krig og elendighet og underlig legevitenskap at jeg knapt kunne legge fra meg boka. At noen overlevde denne tiden med overdådig kosthold, skjødesløs hygiene og årelating som svar på samtlige helseplager er meg en gåte - men Ludvig den 15. blir hele 76 år og regjerer i 72 av dem. Nå skanner jeg bibliotekets reistre for å finne flere godbiter av samme forfatter - Madam Pompadour blir forhåpentligvis neste prosjekt.

Utover lesing så er trenes det med full gass. Jeg har nok funnet meg en PT om er hakket mer ambasiøs enn hva jeg er selv, men siden jeg ba om å lære å trene hardere så får jeg vel "stå hainn av". Jeg må innrømme at jeg grugleder meg til timene og strever litt med å å overholde treningsplanen i dagene i mellom PT timene. Til tross for at jeg har lagt lista selv.. Det er ikke vanskelig å være ambasiøs når man ser på ei "normaluke" - men når har man egentlig det? Knall sommervær ei helg gjør det hardt å prioritere en innetime å treningsstudio og dermed blir det hardt å komme ajour. De to ukene som kommer er stappfull av sommeravslutninger - jeg vet ikke min arme råd for hvordan jeg skal rekke alle og må innrømme at jeg moret meg kongelig da jeg hørte reiseradioen bringe temaet på bane lørdag morgen. Vi tenker nok ganske likt i de tusen hjem .. Hvorfor skal alt avsluttes? Skolen fortsetter da til høsten?

Men faktisk ikke for alle. Jeg slipper første fugl ut av redet og må innrømme at et er veldig rart. Jeg gruer meg ikke og er verken redd eller engstelig - men når datoen er der så er jeg sikker på at vemodet tar en. Hvor ble alle årene av? Og i likhet med alle andre føler jeg meg IKKE gammel eller eldre i det hele tatt. Inni er jeg jo den samme!?!  Men bare det at jeg lytter til Reiseradioen fast hver dag, har ingen tatoveringer og ett anstrengt forhold til verbet "chille" tyder vel på at tenårene er over. Heldigvis kanskje?



Russisk vinter

Ahhhh ... En sann lettelse å komme over en leseopplevelse som Russisk Vinter. Ei bok jeg snublet over ved en tilfeldighet på biblioteket. Takk for det:-)  Nina Revskaya, en gang berømt ballerina i Sovjet, skal auksjonere bort alle sine juveler til støtte for Boston-balletten. Blant smykkene hun hadde med seg da hun hoppet av, er et par øredobber og et armbånd i rav. Disse gir hun nå til veldedighet i et forsøk på å legge en vond og hemmelighetsfull fortid bak seg. Grigori Solodin, professor i russisk, har forsøkt å komme i kontakt med Nina angående noen gamle brev og bilder, men hun nekter å snakke med ham. Når han får vite om auksjonen og ser et bilde av rav-smykkene, tar han straks kontakt med auksjonsfirmaet som er ansvarlig for salget. Han eier nemlig halsbåndet som hører til settet. Historien som utfolder seg er fylt av ballett, juveler, kjærlighet og svik, og gir et sterkt og stemningsfullt innblikk i hvordan det kunne være å leve i det stalinistiske Sovjet.

Dette er leseopplevelse akkurat som jeg liker det. En langsom, realtistisk og troverdig historiefortelling og et persongalleri som du faktisk tror på. Ingen svart/hvitt hjerte/smerte kliss klass som jeg ikke kan fordra. At boken var på over 600 sider er jo bare en bonus. Og at jeg i går fikk lest siste del i godstolen ute med sola som varmet var i allefall en bonus. Etter en heller begredelig 17. mai trodde jeg vi kom til å gå rett på neste vinter dette året. Huttetu ....

Friskmeldt:-)

.. og herlighet for en god følelse det er! Skulle tro jeg har hatt 14 alvorlige og ukjente diagnoser, men jeg har vært noe så udelikat som sørpe forkjøla med ett helt ekstremt fobruk av Kleenex. I morges var jeg på trening for første gang på 18 dager og jeg startet å grue meg allerede i går kveld. En PT time er ingen dans på roser har jeg erfart og ei heller denne gangen. Det var vondt og og tungt så det holdt - men kroppen fungerte. Takk og lov. Nå er jeg mitt gamle jeg igjen. Jeg er elendig på ikke å være i form og trives aller best når jeg er i fart og helst litt stor fart. Ofte for stor fart. Men det er ett privilegium å bruke seg selv og kjenne at man er sliten på fredagskvelden. Hva er det å spare på - eller spare til?  
Livet har mange faser og for meg å mine omgivelser er vi nå inne i tiden da ungene vokser til og brått er det ikke så mange treninger å kjøre til eller foreldremøter å springe på. For min del har kurven sunket bratt fra minst to "oppdrag" per kveld til ett i uka .. Det blir fritid av sånt. Og det kan man jo se på to måter. Litt deilig er det - det må innrømmes. Å løpe ut døra med poteten øverst i halsen og middagsoppvask som flyter utover kjøkkenbenken er ikke alltid like sjarmerende. Men mest er det vemodig .. for hvor ble tiden av? Og når man står midt oppi det så virker det uendelig. Selv er jeg så heldig at jeg har ei lita prinsesse på full fart inn i fritidsaktiviteter så jeg nyter kun ett lite hvileskjær før jeg igjen skal ta fatt på dugnader, styreverv, foreldremøter, konserter og oppvisninger. Priviligert!