Å eie sin egen tid

Da har denne uka også nådd middagshøyden og bikker utforbakke mot helg - og ny feire faktisk. Om man nå absolutt må rangere så kan denne delen av ferien muligens være den beste. Jeg skal nemlig på hytta mi! Ytters kort reisevei, absolutt alle faciliteter, havsutsikt og kort vei til skog og mark med urbane adspredelser i umiddelbar nærhet om sådanne behov oppstår. Altså hjemme .. Jeg hører med til den bittelille andelen norsk urbefolkning som rett og slett ikke VIL ha hytte. Jeg trives så godt hjemme at bare tanken på enda en eiendom som skal stelles, vedlikeholdes, pusses og skjøttes gjør meg litt uvel. Og å bruke fredagkveld i bil ... urgh ... Men vær sin lyst selvsagt. Det er bare veldig vanskelig å få akset for min manglende hytteklyst. Og når omgivelsene skaffer seg fritidshus den ene etter den andre - så oppstår spørsmålet om å BLI med - for det er no nærmest synd på oss som ikke har. Takk og lov.

Ja, ja - noen sære trekk må jeg jo ha. Og manglende hyttelyst sammen med å mislike lyse sommernetter er vel mine noe unorske sider. Men det er jo til å leve med. Og å være hjemme i ferie ser jeg virkelig fram til. Å vite at jeg står opp hver dag og kan bruke dagen til akkurat det jeg vil skal bli umåtelig deilig. Har mange gjøremål "på lista" men forsøker å ikke spikre den for fast slik at jeg sitter i etterkant og er skuffet over alt jeg ikke fikk unna meg. Det er en balansegang det der. Å gjøre nok til at man blir tilfreds og kose seg nok til at det kjennes bra. Å bli FOR lat er ingen god løsning.

Det er lov å være blid:-)

En kan si mye om landet "over there" - en en smeltedigel av folk i alle kulører og størrelser - og med ymse tungemål og etnisk forhistorie. Alt i alt ikke helt enkelt å si noe generelt om at SÅNN er en ekte amerianer liksom. Men etter å ha vært der mange ganger konkluderer jeg med min helt egen personlige lille statistikk; de er om ikke annet blide og utadvendte mennesker! Når jeg går tur i marka i nabolaget her og tilfeldigvis møter en ensom sjel på vandring på samme sti men motsatt vei så er det om å gjøre å feste bikket slik man slipper å hilse. Tenk om øynene våre møttes og vi måtte si hei ... Jeg er med på det selv altså, holder meg godt til "min" side og starter i godt tid med å planlegge når blikket tilfeldigvis skal gå ut til siden slik at vi kan passere hverandre uten unødig øye kontakt.

I ferien har jeg truffet usedvanlige mange blikk med ett smil og påfølgende "How are you" eller "Hi". Passer meg aller best med "Hi" - for når det spør hvordan jeg har det så kommer jeg blittelitt utav komfortsonen. Jeg vet at det ikke betyr annet enn hei det heller men som nordmann tvers igjennom stokker det seg litt når man skal svare. Men det er langt hyggeligere å bli møtt med ett hei og ett smil enn en keitete unnvikelse og "late som jeg ikke ser deg". Så nå har jeg ambisjoner om å hilse selv - hvor farlig kan det være?

Solkongen.. og litt til

Nok en lesefest:-) For den som gikk handelskolen engang på åttitallet så er historiekunnskaper som et stort åpent hull. Da blir det ekstra kjærkomment å fylle disse kunnskaphullene med så leseverdig allmenkunnskap. Jeg ble så revet med av Versailles, pomp og prakt, krig og elendighet og underlig legevitenskap at jeg knapt kunne legge fra meg boka. At noen overlevde denne tiden med overdådig kosthold, skjødesløs hygiene og årelating som svar på samtlige helseplager er meg en gåte - men Ludvig den 15. blir hele 76 år og regjerer i 72 av dem. Nå skanner jeg bibliotekets reistre for å finne flere godbiter av samme forfatter - Madam Pompadour blir forhåpentligvis neste prosjekt.

Utover lesing så er trenes det med full gass. Jeg har nok funnet meg en PT om er hakket mer ambasiøs enn hva jeg er selv, men siden jeg ba om å lære å trene hardere så får jeg vel "stå hainn av". Jeg må innrømme at jeg grugleder meg til timene og strever litt med å å overholde treningsplanen i dagene i mellom PT timene. Til tross for at jeg har lagt lista selv.. Det er ikke vanskelig å være ambasiøs når man ser på ei "normaluke" - men når har man egentlig det? Knall sommervær ei helg gjør det hardt å prioritere en innetime å treningsstudio og dermed blir det hardt å komme ajour. De to ukene som kommer er stappfull av sommeravslutninger - jeg vet ikke min arme råd for hvordan jeg skal rekke alle og må innrømme at jeg moret meg kongelig da jeg hørte reiseradioen bringe temaet på bane lørdag morgen. Vi tenker nok ganske likt i de tusen hjem .. Hvorfor skal alt avsluttes? Skolen fortsetter da til høsten?

Men faktisk ikke for alle. Jeg slipper første fugl ut av redet og må innrømme at et er veldig rart. Jeg gruer meg ikke og er verken redd eller engstelig - men når datoen er der så er jeg sikker på at vemodet tar en. Hvor ble alle årene av? Og i likhet med alle andre føler jeg meg IKKE gammel eller eldre i det hele tatt. Inni er jeg jo den samme!?!  Men bare det at jeg lytter til Reiseradioen fast hver dag, har ingen tatoveringer og ett anstrengt forhold til verbet "chille" tyder vel på at tenårene er over. Heldigvis kanskje?