Vi nærmer oss..

Innspurten er her definitivt og jeg sitter på en tidlig adventsøndagsmorgen og oppsummerer for meg selv hvordan dette har gått og hva som gjenstår. Den lille bunken med teater- og konsertbilletter jeg hadde liggende er nå tom. Selv synes jeg det ble akkurat passe med sang, musikk, dans og teater - det kan jo faktisk bli for mye av det gode også. Men for min del er førjulstiden helt synonymt med gode kulturelle opplevelser av alle slag. All time high denne adventstiden var operaens Nøtteknekker, men øvrige institusjoner har gjort jobben de også. Og 60 sjarmerende 2. klassinger som synger julesanger av full hals med nisselua på snei er jo ubetalelig.

Stress, kjas og mas har jeg enn så lenge greid å holde på en armlengds avstand. Min bedre halvdel berømmet meg i går for god og langsiktig planlegging, men det har ikke alltid vært slik. Jeg har definitivt hatt min dose med krampaktig forvirring og total feilberegning av at ting tar tid. Så er man helt utkjaset når jula kommer og man skal stille som vertinne for slekt og venner med stramt ansikt og høye skuldre... Ikke trivelig.

Innerst inne synes jeg det er vemodig at innspurten går mot slutten for jeg er egentlig mest glad i veien fram. Jeg rett og slett elsker adventidstiden med alle forberedelser og de stjålne stundene med kos og gode opplevelser. Når selve høytiden kommer blir det så lett for mye av alt - ikke minst det gode. Balansen mellom arbeid og hygge blir borte og man koser seg ihjel. Det er dette med å gjøre seg fortjent til belønningene. I år har jeg "ryddet" litt i tradisjonene i ett forsøk på å unngå fem dager i trekk med hvit penbluse og stillestående familieselskaper. Misforstå meg rett; å ha mange å dele jula med er absolutt ett luksusproblem. Men det er godt å lande nedpå innimellom høytidelighetene og kanskje til og med lure seg til en skitur.

Men i kveld er det håndballfinale og for første gang på 10 år kan jeg sitte klistret forran TV'n og glede meg over flinke håndballjenter. Tidligere år har jeg sett alle innledende kamer også har jeg misset selve finalen pga kollisjon med annet tradisjonsrik arrangement. Men Brasil lever i annen tidssone enn kalde Norge - hurra! I år får jeg med meg begge deler:-)

Strategisk lurt:-)

Jeg har fått en uventet bonus av mitt strikkeprosjekt denne høsten. En pasjon for å strikke votter men avresjon mot å strikke tommeltotter har ført til sju part varme håndplagg i ymse friske farger med fjorten hull der tommeltottene skal befinne seg seg ... Flotte julegaver som er hyggelig å gi bort og forhåpentligvis fint å få. Men det beste med hele prosjektet er at jeg i desember måned kan hygge meg med strikking i sofaen og det med verdens beste samvittighet. Julegavene MÅ jo bli ferdige! For tommelottene er ikke så verst likevel nemlig når jeg først kommer i gang.

Jeg er nemlig helt antistress i desember. Egentlig hele året ellers også, men spesielt i desember. Jeg skyver fra med begge armene og holder igjen på kjas og mas så godt jeg bare greier. På samme måte forsøker jeg å ikke kose meg ihjel slik at kosen tar overhånd og kvalmen overtar.. Balansegang er stikkordet. Lett å planlegge, ikke alltid like enkelt å etterleve. Men øvelse gjør mester-:)

Råd nummer tre

Råd nummer tre fra artikkelen jeg leste i Stavanger Aftenblad går rett og slett ut på å rose seg selv når man gjør noe bra. Dette motvirker negative tankemønstre som jeg kjenner meg så altfor vel igjen i. "Dette nytter ikke" eller " det går ikke likvel" og alt i den duren som gjør at en rettferdiggjør egne mistak og forkaster alle gode intensjoner eller erstatter dem med nye. NESTE mandag er jo en utmerket dag for oppstart. Da er ALT så mye bedre. Eller etter sommeren, i januar og jeg vet ikke hva. Jeg har vært i alle de modusene der ...

Men jeg har tatt dette på alvor siden jeg leste innlegget, og flere ganger for dagen har jeg klappet meg selv på skulderen ved gode opplevelser. "Dette var bra, du er jo riktig flink!" Med en positiv og oppmuntrende indre stemmer har jeg rost meg selv i garderoben etter ei heftig treningsøkt, eller ved dagens slutt når jeg har holdt meg til menyen som var planlagt. Det kjennes godt. Alle liker vi vel å bli sett? Selv om det er av oss selv?