Magisk!

Årets høydepunkt er bak meg - desverre kan jeg kanskje si, siden jeg har gledet meg siden April. Men den gode følelsen og minnene vil sitte i leeeenge. Jeg sikter til familieforestillingen Nøtteknekkeren i Den Norske Opera som jeg og min datter så i helgen. Langt å reise og dyrt ble det og, men verdt hver en krone og time. Jeg vet det er delte meninger om disponeringer og pengebruk. Men det fantastiske huset med spektakulær arkitektur står der, og en forblåst søndag i desember så kakler det på alle språk der oppe på taket. Jeg er så stolt! Og hvilken andakt og glede det er å få lov å se disse kompetente menneskene, sjarmerende og flinke unger og uforglemmelig musikk. Synd Norge er så langstrakt - for jeg vil ha mer!

Sukk - det var dette jeg fikk for denne gangen.

Råd nummer to

Råd nummer to dreier seg om mat. "Spis sittende, sakte og oppmerskomt" Jeg har grublet litt på dette og de to førstnevnte kan jeg nok få tommel opp på, men oppmerksom? Tja ... Jeg blar gjerne i avisa, surfer litt på nettet, glor på TV eller eller ... Middagen inntar vi alle fem rundt samme bord heldigvis. Omtrent hver dag heldigvis. Men er man oppmerksom da? Skravla går jo ganske jevnt egentlig.

Men jeg skjønner godt poenget. Det tar 20 minutter fra du spiser og til metthetsfølelsen kommer. Den fella har jeg gått i alt for mange ganger men har begynt å lære meg å holde igjen. Så kanskje jeg er oppmerksom likevel? Jeg har i allefall øvd meg lenge på og terpet mye med meg selv hvor utrolig godt det er å være passe mett. Heller litt for lite enn litt for mye. Man får jo mat senere liksom. Jeg har holdt endeløse taler inni meg om at det ER ikke siste julebordet jeg er på, jeg får mat HVER dag. Jeg behøver ikke spise som om det var min siste sjanse. Kanskje jeg sultet i ett tidligere liv? Hvorfor er tankene så rare?

Det sitter mellom ørene

Jeg liker å lese lokalavisa når jeg er andre steder. På en svipptur utenbys kom jeg over denne artikkelen i Stavanger Aftenblad. Førstesideoppslag som omhandler mat, vekt og helse har en sterk tiltrekningskraft og normalt prøver jeg å stå i mot - fullt klar over at man innerst inne er ute etter The big quick fix. Den ene lille sannheten som gjør at man blir slank uten det minste anstrengelser. Not gonna happen - to bad.

Men dette var nyttig og interessant lesing siden det underbygger det jeg har ment i mange år - mat, vekt og fedme sitter mellom ørene. En kan diskutere lavkarbo, trening, dietter og gener så mye en vil - tror jeg. Til sjuende og sist så handler det om hva mat betyr for deg mentalt. Artikkelen kommer med sju klare råd som jeg tenkte å reflektere over. Det første virker dog banalt enkelt:

Råd 1:     Vær bevisst fordeler og gleder ved vektnedgang

Jeg kan jo knapt se noen ulemper i allefall. Bortsett fra at man i min alder kanskje polstrer bort noen rynker og kamuflerer hengepupper ...Men bortsett fra det så står fordelene i kø etter min mening

• En mer bevegelig kropp
• Mindre fare for vondt i knærne (som er i emninga allerede)
• Mer komfortabel med eget utseende
• Kan kjøpe klær etter smak, ikke kamuflasjeklær
• Kan kjøpe mer varige kostbare klær i en størrelse jeg forventer å ha framover
• Klesskapet kan bestå av klær i én størrelse, ikke skalalen fra pluss 20kg og nedover
• Kan glede meg til å gå på julebord siden jeg føler meg fin

Kommer ikke på mer i farten, men lista kunne vært tredobbel så lang er jeg sikker på. Jeg tror knapt jeg kan bli mer bevisst på fordelene enn jeg er i dag. Faktum er at jeg koser meg altfor mye med tanken på hvor deilig det skal bli NÅR jeg blir slank. Jeg kan da ikke fortsette å skyve "livet" forran meg på denne måten?