Ett nytt kontinent

Jeg vet ikke helt hvorfor, men de de siste bøkene jeg har lest har alle Asia som bakteppe. "Trekkoppfuglen" av japanske Haruki Murakami var et monster av en bok det var umulig å bli klok på. Hva var virkelighet? Drøm eller fiksjon? Nå skal det innrømmes at jeg ikke er spesielt glad i det siste. Det eneste overnaturlige jeg har satt pris på innen litteraturen er Clara i Åndenes hus av Isabell Allende. Men her var det altså mye å ta i som ikke var til å begripe. Men jeg er fornøyd med meg selv for å ha gjennomført intet mindre enn 636 sider med japans historie både i fortid, nåtid om enn noe surrealistisk. Jeg har en avtale med meg selv om i allefall å holde ut de første 100 sidene av ei bok. Ofte har jeg erfart at det som til å begynne med kan virke traurig tar seg opp til å bli noe virkelig stort etter hvert. Så skjedde altså ikke her.

"Maleren fra Shanghai" av Jennifer Cody Epstein ble neste prosjekt. En langt mer lettfordøyelig historie enn den foregående og jeg liker fortellingen godt. Til tider kan den bli noe enkel og overfladisk som gjør at jeg finner den ikke helt troverdig. Det settes jo i ett pussig lys når jeg kommer til slutten og finner ut i epilogen at boka er basert på en sann historie.. Ja, ja - alle tar vi feil fra tid til annen. Men nå har jeg altså lest meg litt trøtt på Asia. Dette var nemlig bare slutten på ei lang rekke, alle kan ikke nevnes her. Men bøkene er behørig pakket i eske og overlevert til min venninne som har adoptert en datter fra Kina. Og for min del vil nok interessen gjenopptas. Nå skal jeg i gang med svensk lun humor - "Rapsgubbene" av Karin Brunk Holmqvist. For oss som har lest "Potensgiverne" vet vi at det er noe å glede seg til :-)

Å lese er alltid en glede.

Jeg liker å tro

Hmmm.. Etter å ha lest Aftenpostens "innsikt" juli/august utgave så har min barnetro angående vekt og overvekt blitt satt på prøve. Stemmer det virkelig ikke at fedme skyldes for mye mat og for lite fysisk aktivitet? At min karakter ikke er spesielt svak, men at jeg vil forbli overvektig uavhengig av alle mine anstrengelser? Kan jeg like godt gi opp mine gode intensjoner først som sist, hengi meg til alle mine laster og la alt flyte ....

Jeg gråter bare ved tanken. Jeg liker å tro at dette er noe jeg kan gjøre noe med. Jeg trives jo egentlig veldig godt med fysisk aktivitet av mange slag. Og dagsformen er absolutt aller best når jeg balanserer matinntakt, trening og hvile. Faktum er at straks jeg blir FOR mett kjenner jeg den mentale energien forsvinner .. Jeg blir latere, mindre kreativ og får mindre ork og overskudd til å ta fatt på dagen dont. Om jeg derimot er passe lett og mett skjer det motsatte. Jeg får faktisk lyst til å foreta meg ett eller anne.

Artikkelen baserer seg på boka "Why we get fat" skrevet av Gary Taubes. Og om jeg forstår denne artikkelen riktig etter å ha lest den nøye to ganger (interessen er som dere kansje forstår stor) så slår forfatteren beina under teorien om at fete mennesker er tjukke fordi de spiser for mye, men på grunn av at de spiser feil ... Den har vi vel kanskje hørt før? Eller hva Fedon?

Nå må jeg innrømme at barnetroen min har slått ørlite sprekker allerede før denne artikkelen. Jeg har hatt veldig tro på kalorier inn og kalorier ut, fysisk aktivitet og ikke minst at overvekt sitter mest mellom ørene. Karbohydrater og denslags har jeg helst ikke villet forholde meg til. Men her har jeg faktisk forandet ørlite mening etter å ha gjort et forsøk på eget legeme. Jeg blir utrolig nok bedre og lengre mett av å kutte ut endel av brødmaten og erstatte den med proteiner. Det ER arbeidssomt siden brødskiva er veldig enkel både å lage og ta med seg, men med litt planlegging går det meste.

Men jeg presiserer - vi snakker kun om mindre justeringer. Selv om jeg i utgangspunktet nok er altfor lite kritisk når jeg leser slike artikler - jeg har fremdeles klokketro på at min overvekt kan overvinnes med trening og kostholdstilpasninger.

Det e ittjnå som kjæm tå sæ sjøl ....

Ting tar tid ..

Det er vel litt av en floskel egentlig. Spesielt når det kommer til slanking. Og når vi legger til sommer, sol og ferie i tillegg så er vel det meste sagt. Kremt .. det har jo ikke vært DET i mange måneder da .. Pussig hvor lett disse unnskyldningene ramler inn. De er som fløyel på tunga og trille ut av munnen som perler uten snor. For sannheten er at nok en sommer er preget og farget av en at kropp og personlighet ikke passer i hop. Innsiden av hodet stemmer ikke med utsiden på en måte og når sommeren kommer og kamuflasjenklærne MÅ av så blir man så avslørt. Også for seg selv. I år greide jeg ikke å unngå "elendigheta" heller siden vi for første gang på 10 år hadde ferie med værgaranti og det var påkrevet med bikini alle feirens dager.. Tenkt at jeg ikke greide å nyte det fullt ut! Det har jo vært bestemt siden i fjor høst - og planen var selvsagt å finne bikinifasongen innen avreise. Here we go again ... Har jeg hørt, tenkt og snakket om det før eller?

Men så skal en jo være litt positiv og blid også da, og ting bedret seg utrolig nok utover ferien. Jeg ankom bleik og sliten. Og for den som lagrer vann når kroppen er litt neåt, så kan det bare gå rett vei. Etter som brunfargen tok seg opp og legemet hadde hvilt tilstrekkelig mange dager så "smalnet" jeg litt, om ikke annet i egne øyne og hode. Og som ei venninne av meg sa da det ble hennes tur til å vende nesa sørover; "Brunt flesk er sannelig mye penere enn hvitt". Så sant så sant.

Godværet har faktisk fortsatt her hjemme også og siden jeg er på runde II med ferie så holder jeg det brune flesket ved like bokstalig talt. Selvsagt med store ambisjoner om å angripe berget, men etter års erfaring med temaet er jeg såpass realistisk at jeg innser at ferie ikke er tid og sted for nedgang. Men trening er jeg god på om enn med litt mental overtalelse enn så lenge. Målet er at innen ferien er omme så skal treningsviljen sitte som ett skudd.