Hvor lykkelig er det mulig å bli?

Man angrer sjelden på at man utfordrer seg selv. Om man intervjuer tilårskomne mennesker og spør om de angrer på noe i livet så får man ofte til svar at man angrer mer på det man IKKE gjorde enn de feil man måtte ha begått. Selv har jeg kastet meg ut i frivillig arbeid - en rolle jeg har tenkt på lenge og tok mot til meg for litt siden. Ett førti timers kurs om livets skyggesider har virkelig gjort noe med meg. Jeg har blant annet innsett den store forskjellen på sympati og empati. Synes man synd på mennesker gjør man dem mindre - og det vil man jo ikke. Jeg har lært - og erfart hvor fint det er å sette seg selv til side og åpne opp for andres historie. Og mest av alt ser man tilværelsen fra en helt ny vinkel. Hvor lykkelig er det mulig i bli? Jeg er i en for så vidt artig prosess med å modernisere ett noe slitent åttitalls kjøkken, og i den anledning blir man eksponert for en nærmest grenseløs lykke. Jeg skjønner jo at kjøkkenleverandørene ikke velger å presentere rotete kjøkken hvor potetmosen ligger klint utover gulvet og vinduene ikke tåler dagens lys. Men det må da være grenser?

For i en av katalogene holder det ikke med glansede kjøkken på størrelse med byens fotballstadion, vi blir til overmål invadert av innehavernes særdeles vellykkede privatliv. "Espen er glad i vin og ikke mindre enn tre vinskap sørger for at hvitvin, rødvin og champagne alltid har rett temperatur" (Med påfølgende bilde av Espen med ei vinflaske i hånda).Videre følger " Kim og Charlotte elsker å lage mat. De velger ut noen få gode råvarer og gjør dem om til autentiske retter" (hva er autentiske retter egentlig?) Og sånn går no dagan ... For hver ny kjøkkenmodell er det nye navn og en ny historie - det er faktisk ikke grenser for hvor hektisk liv de lever, hvor praktisk kjøkkenet må være siden det er selve HJERTET i huset - og en familie har til overmål så mange venner og er så glade i å lage mat til alle disse menneskene at de må ha TO kjøleskap.

Glansbildelykken slår imot en og det er vanskelig å unngå å sammenligne  med sitt eget hverdagsliv. Holder jeg mål? Det er krevende å være på topp og de fleste av oss greier ikke dette til enhver tid. Samtidig er det enda mer krevende å IKKE holde mål. Det er svært skambelagt å ikke framstå som travel, kompetent og i en hvirvelvind av sosial omgangskrets. Og om det ikke er ille nok å ikke være lykkelig så har man til overmål kun seg selv å takke. For hvor man enn snur seg blir man møtt av oppslag om hvordan man finner lykke på egen hånd. Egenutvikling og selvrealisering er tingen. Det må være gått av moten å stille opp for hverandre..

Nei - gi meg ett kjøleskap som bråker og har fullt av saftflasker og thermoser på toppen. De trekker IKK støv - bare så det er sagt. NOT!

Som å lære å sykle!

Jeg har sittet noen runder på matta og kikket litt måpende på hva som er mulig å utføre med to tomme hender - bokstavlig talt. I begynnelsen lurte jeg seriøst på om jeg hadde gått feil og kommet til utdanning for sirkusartister .. Etterhvert har jeg vekslet mellom å komme med stille skjellsord for meg selv eller unnskyldt meg med alder, vekt og andre mer eller mindre godkjente bortforklaringer. Men man må jo prøve .. og plutselig så satt det gitt! Kråka krever både teknikk, styrke, balanse - og ikke minst trua på at du greier det vel vitende om at faller du så er det ikke så veldig langt ned ... Og vips - plutselig så kjente jeg at balansepunktet var der - beina lettet fra bakken og jeg gikk IKKE på snørra! Jeg hadde mest lyst til å rope YES!!! kjempehøyt - men fikk engang kjeft og lit sur påminning om at det skulle være stille i yogasalen - så jeg jublet inni meg. Hurra!! Følelsen var litt som å lære å sykle - bortsett fra at sykling har raskere progresjon. Her må jeg nok øve mye enda - og om jeg hadde hatt en baby så kunne det ikke falle meg inn å legge den under meg slik damen på illustrasjonen har gjort. Men denne damen har sikkert gjort kråka 1000 ganger før, hoppet lydløst ut i full planke og senket seg saaaaakte ned i kobra. Halleluja! Godt man har noe å strekke seg etter.

Neste mål er full bro - jeg har beveget meg fra 0 - bokstavlig talt - til ca 20 cm over bakken. Å stå i bro gjorde jeg i bøtter og spann da jeg var liten, så jeg fikk litt sjokk da jeg ikke greide å løfte meg en millimeter engang. Er det mulig? Men noen tiår uten å forsøke noe som helst av den sorten setter tydeligvis sine spor. Det er ikke ALT man kan ta på pur vilje!

Mens det enda er sunt..

En artig dame sa engang til meg at man må skyndte seg å spise gulrot mens det enda er sunt! Den gangen brukt i overført betydning, men utrykket passer jo i grunnen godt i mange sammenhenger. Og etter forrige ukes høylydte debatt om helsegevinster av å faste så er jeg stadig like forvirra. Det skal innrømmes at jeg ble ørlite hekta på det der programmet. Og det varte helt til jeg det en kveld tikket inn en tilbuds e-post (mange av disse fortiden) som skulle selge meg ei bok om nettopp denne 5:2 dietten basert på historien til denne britiske journalisten. Da ramlet min entusiasme en smule. Så var nok også dette en superlett løsningn, svaret på ALLE problemer, krever INGEN innsats og dermed lever man lykkelig alle sine dager .. Blææ ...

Dermed er jeg tilbake til god gammel levestandard igjen - og overlater moderne metoder og dietter for andre å prøve. Faktisk har jeg ikke høyt kolestrol engang, sikkert mye annet rart som ikke er bra - men kolestrolet er akkurat passe. Sjokoladeavvenning etter jula er derimot ett tema og det er hard jobb. Det eneste som virker er å være tøff som f... og avstå i flere dager i strekk. I går svinset jeg forbi ei kaffesjappe som selger "hjemmelaget" mørk sjokolade. En bittelitten intens sak som satt på skulderene min hvisket konstant med liflig stemme inn i øret mitt; Bare én, du kan ta bare én - om du kjøper bare én bit så har det ingen verdens ting å si!  Yeah right! Jeg har spist "bare én" i hele jula - i ett bankendes kjør. Nå er det slutt!

Phu .. det blir likar i mårra!